Sagnomsuste leger snakker
En kosebok for hele familien, for å vise hvordan legearbeidet egentlig foregikk fra 1850 til 1970. Slik karakteriserer Ole Didrik Lærum boka det tok ham ni år å skrive.
”Gamledoktoren forteller” heter boka, og før første gang gis det en samlet framstilling av hva legene selv opplevde – basert på hva de selv har fortalt, men også hva familiemedlemme og ikke minst pasientene deres har fortalt.
Lærum er selv lege, som faren og bestefaren før ham. Dessuten er han UiB-professor i patologi. Så hva har han selv blitt mest overrasket eller imponert over i arbeidet med denne boka?
– Det er særlig to ting. Jeg er veldig imponert over hvor dyktige legene var på enkelte områder, særlig fødsel og kirurgi. De amputerte armer og bein, tok blindtarmen på pasienter utstrakt på kjøkkenbordet, i akuttsitasjoner. Samtidig er det den menneskelige siden. Legen var gjerne fastboende, og det oppsto stabile og livslange kontakter mellom lege og pasienter. Når legen ble syk, var det pasienten sin tur til å komme på sykebesøk.
Boka presenterer en rekke sagnomsuste leger fra hele landet, såkalte gamledoktorer. Her er mye humor, også.
– Det verserer utallige historier om disse gamledoktorene, selv opptil 150 år etter at de døde. Jeg har vært interessert i å se hva de egentlig sto for og egentlig gjorde, på godt og vondt, forteller Lærum.
Vittige historier
Kjente bergenske husleger som Klaus Hanssen, Harald Lehmann og Wilhelm Loennecken omtales. Mange sider er viet legendariske Emil Moe (1915-2002), som virket først nordpå, siden i Austevoll og på Stord. Blant austevollingene ble det sagt at helsetjenesten var så bra at ingen fikk lov til å dø før de hadde innhentet tillatelse fra distriktslege Moe.
Som syttiåring mottok Moe kongens fortjenestemedalje i gull, og var da i audiens hos kong Olav, som blant annet lurte på hva Moe hadde å stille opp mot alle hypokonderne her til lands. Moe hadde da, i kjent stil, et vittig svar parat: ”Deres Majestet. Eg gjev dei ein sjukdom. Han må vera alvorleg, men ikkje dødeleg.” Hvorpå kongen repliserte alvorlig: ”Riktig, den må ikke være dødelig.”
Tapt kultur
Slike historier er boka full av. Samtidig demonstrerer den med all tydelighet hvor dramatisk legearbeidet har endret seg. Den skildrer en tid da legen i det store og hele reiste ut til pasienten.
– Det var en utvilsomt et hardt liv. Legen måtte rykke ut, uansett vær og vind. Flere leger døde i arbeidet. For hundre år siden lå levealderen for leger gjennomsnittlig seks-sju år lavere enn i befolkningen for øvrig. Dette er selvsagt utjevnet i dag, hvor legen i stor grad sitter bak skrivebordet og skriver på pc. Mange gode ting er mistet i denne utviklingen. I dag forholder pasienten seg mer til et system enn til en lege personlig. En hel kultur gikk tapt da den gamle distriktslegeordningen ble avskaffet for tjue år siden, påpeker Lærum
Ni år har arbeidet med boka tatt, ved siden av det vanlige arbeidet som professor ved Gades institutt.
– Det har vært kosearbeid. Jeg har jobbet med dette i små, ledige stunder i løpet av disse ni årene. Jeg har også samlet inn en hel del stoff selv, snakket med gamle leger og pasienter. Det har vært en utrolig spennende og lærerik prosess, forsikrer Ole Didrik Lærum.