– Etiopia er et av Afrikas fattigste land, men de har enorme naturressurser, forteller professor Lise Øvreås.
Hun har ledet NUFU-prosjektet «Biotechnology and microbial diversity of Ethiopian soda lakes» i fire år. De startet på den gigantiske oppgaven å lage en innholdsfortegnelse over mikrober som lever i alkaliske saltsjøer og områdene rundt disse sjøene i Etiopia. Dette er økosystemer som ikke er blitt undersøkt tidligere.
Et av målene med prosjektet var å bygge opp kompetanse i bioteknologi og mikrobiologi ved University of Addis Ababa, den lokale samarbeidsinstitusjonen.
Siden prosjektet startet i 2007 har det endt opp i 12 mastergrader og 4 ph.d.-er ved det lokale universitetet. I tillegg har de bygget opp en moderne lab og teknisk personell i Etiopia har fått opplæring både lokalt og i Bergen.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Lake Shalla, en av de alkaiske saltsjøene som ble undersøkt i prosjektet. (Foto: Anders Lanzén)
Store muligheter
– Verden ser nå mot Etiopia, det er store muligheter der. Særlig kineserne satser stort. Kineserne har dyrket opp store landområder for eksportproduksjon, men det får lokalbefolkningen lite igjen for. Verken mat eller arbeid, sier Øvreås.
Spørsmålet er derfor om Etiopia har den kompetansen som kreves for å forvalte sine store ressurser.
– De legger fabrikker som har store utslipp langs sjøene, noe som fører til forandringer i sjøenes kjemiske sammensetning – og dermed livsgrunnlaget for mange av artene som finnes der. Noen sjøer tørker inn og andre vokser. En sjø har tatt jernbanen, og en café vi besøkte første gang vi var der var oversvømt da vi kom tilbake forrige gang.
De truede saltsjøene er fulle av endemiske arter, arter som bare finnes i disse sjøene.
– Mange mikroorganismer har tilpasset seg et økosystem med pH-verdier på 10–12. I saltsjøene kan vi finne mange nyttige enzymer. Dette er altså naturressurser som kan brukes på nye måter, sier Øvreås.
Blant funnene er enzymer som kan rense kjemiske utslipp for tanniner (polyfenoler), som benyttes til garving av skinn og lær, og enzymer som kan bryte ned dyrehår i rekordfart. Et annet viktig funn er et titalls bakterieisolater med enzymer som effektivt bryter ned cyanid på en miljøvennlig måte ved høy pH.
Artikkelen fortsetter under bildet.
I et inndampingsanlegg ved Lake Abjata vises det ekstreme miljøet tydelig. Fargen på vannet er pigmenter fra et nytt arkeisolat innen Halobakterium sp.. (Foto: Lise Øvreås)
Valgte på øverste hylle
I oktober arrangerte de en avsluttende workshop for prosjektet i Addis Ababa. Håpet var både å få samlet internasjonal ekspertise og å få økt oppmerksomhet om potensialet i saltsjøene fra makthavere.
Da invitasjonene skulle sendes ut var Øvreås skeptisk til hvordan de ville bli mottatt og om folk ville stille opp.
– Men jeg plukket fra øverste hylle og fikk tak i 15 internasjonale forskere på området. Vi opplevde stor entusiasme og workshopen ble avsluttet med å bruke to dager på å gi råd til hvordan University of Addis Ababa kan fortsette arbeidet vi sammen har startet på, forteller hun.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Doktorgradsstudentene Addis Simanchew og Baye Sitotaw filtrerer vann fra lake Arenguadie, mens tekniker Yemiserach Mulugeta sjekker at alt går riktig for seg. (Foto: Lise Øvreås)
Tungt å lede
Alt har ikke vært bare fryd og gammen i dette prosjektet. Å lede et prosjekt i Etiopia fra Bergen har ikke vært like enkelt hele tiden.
– Prosjektdriften har vært tung fordi infrastrukturen ved universitetet, spesielt når det gjelder regnskap og administrasjon, burde vært omorganisert og modernisert. Likevel har vi fått mye ut av det, understreker Øvreås.
– Den avsluttende konferansen ga prosjektlederen i Etiopia mange gode kontakter internasjonalt, det kan utvikles nye prosjekter og det vil komme flere publikasjoner. Doktorgradsstudentene har fått internasjonal «kalibrering» og det er bygget lokal kompetanse.
– Ville du satt i gang et lignende prosjekt en gang til?
– Akkurat nå er jeg usikker. Det har som sagt kostet veldig mye å administrere prosjektet, og store kulturforskjeller har blitt tydelige. Langsiktig kompetansebygging er jo også tyngre enn forskning folk ser direkte nytte av. Men med de rette forutsetningene hadde jeg nok gjort det samme en gang til, sier Øvreås.
Artikkelen fortsetter ikke under bildet.
Varme kilder ved Lake Shalla. Her er jordskorpen svært tynn og det bobler ut med kokende vann. Lokalbefolkningen bruker disse varme kildene til å koke både maiskolber og egg til middag. Forskerne på NUFU-prosjektet er imidlertid mer interessert i å undersøke de varme kildene for å se hvilke organismer som lever der. Fra venstre: professor Don Cowan fra University of Western Cape (Sør-Afrika), professor Lise Øvreås fra UiB og Ph.D.-student Mark Taylor fra University of Western Cape.
