– Ingen begynner å jobbe som forsker for å bli rik. Og siden jeg gikk fra å være professor til professor II for sju år siden, har ikke lønnen i denne 20 prosent stillingen egentlig vært betydningsfull for privatøkonomien. Mitt ønske om lønnsjustering handler mer om anerkjennelse, sier Malterud.
Professorstillinger har lønnsspenn fra 64-92. Malterud, som har vært professor ved UiB siden 1992, har lønnstrinn 66. Forsøk på å få oppjustert denne har blitt avvist.
Påvirket prosjektlønn
Selv om lønnen i professor II-stillingen ikke betyr så mye i seg selv, fikk den ringvirkninger i forbindelse med lønnsfastsettelse i andre prosjekter:
– Jeg møtte meg selv i døren: Jeg fikk støtte til eksternt finansierte prosjekter, og oppdaget da at den automatiske løsningen var å sette lønnen tilsvarende den jeg fikk i min stilling ved UiB, sier Malterud, som blant annet har jobbet på prosjekter i regi av Norges forskningsråd og Helse og rehabilitering.
Her klarte hun imidlertid å forhandle seg til høyere lønn, men da hun forsøkte å gjøre det samme ved universitetet, møtte hun på problemer. Forskere i akademiske bistillinger har ikke adgang til lokale lønnsforhandlinger. For dem er det fakultetet som fastsetter lønnen administrativt.
– Jeg ba derfor om råd ved Institutt for samfunnsmedisinske fag. Instituttleder tilbød seg å fremme en sak for meg, og tok kontakt med fakultetet. Enden på den kontakten, ble at fakultetet henviste til de lokale forhandlingene, og sa at det ikke var aktuelt med lønnsjustering slik instituttet hadde foreslått, hevder Malterud.
En misforståelse?
Nå sendte aldri Malterud en formell søknad til fakultetet via instituttet, men daværende instituttleder sendte et utkast til søknad i e-post til fakultetetsadministrasjonen. I korrespondansen som følger, fremgår det at «Dekanus ønsker ikke å fremme slike enkeltstående søknader om lønnsøkning utenom ordinære forhandlinger».
Underdirektør ved Det medisinske fakultet, Inger Hjeldnes Senneseth, hevder imidlertid at det ikke var meningen å antyde at akademiske bistillinger skulle behandles i selve forhandlingene.
– Det ville selvfølgelig ikke vært mulig, siden de ikke omfattes av hovedtariffavtalen. Tanken var imidlertid å se alt i en sammenheng, sier Senneseth.
Hun viser til at selv om fakultetet kan fastsette, og dermed øke, lønnen til en professor II administrativt, vil de ikke få dekket inn utgiftene til dette, slik de vil for lønnsøkning gjennom de lokale forhandlingene.
– Det må dekkes inn gjennom de rammene vi allerede har. Vi har nærmere 70 personer i professor II-stillinger, dermed blir det vanskelig å forholde seg til enkeltsøknader. Vi gjorde derfor instituttene oppmerksomme på at de kunne fremme krav om lønnsøkning for ansatte i professor II-stillinger, sier Senneseth.
Fakultetsdirektør på medisin, Johs. Teigland, mener at siden lønnen til professor II-stillinger inngår i grunnlaget for den potten som avsettes til lokale lønnsforhandlinger, bør også lønnsøkningen dekkes inn av potten til lokale forhandlinger .
– Følgelig er det naturlig å behandle instituttenes prioriteringslister på disse søknadene samlet i forbindelse med oppgjøret, og etter de samme kriteriene. Av den grunn burde også disse bistillingene omfattes av Hovedtariffavtalen. Professorbistillingene bidrar til UIBs resultater i forskning og undervisning, og kompetansekravene er de samme som for hovedstillingene, sier Teigland
– Betyr det at Malterud hadde fått lønnsøkning dersom hun hadde ventet?
– Hvis hun ikke hadde sagt opp, ville hun vært med i den gruppen som blir vurdert for opprykk med utgangspunkt i blant annet vitenskaplig aktivitet og de andre kriteriene for lønnsopprykk , sier Teigland, som beklager at Malterud slutter.
– Det er imidlertid hennes valg , og lite vi kan gjøre noe med, sier han.
Lei unnvikenhet
Malterud oppfattet imidlertid reaksjonen fra fakultetet som et varsel om avslag, og bestemte seg for å si opp.
– Ga du ikke opp litt fort?
– Det hører med til historien at jeg tidligere hadde meldt krav til lokale forhandlinger, uten engang å få tilbakemelding om at jeg ikke forhandlingsrett. Senere meldte jeg krav administrativt, til Personal- og økonomiavdelingen sentralt, uten at jeg fikk svar da heller. Da jeg til slutt gikk gjennom instituttet, og fikk et tydelig signal om at fakultetet ikke ønsket å behandle instituttleders forslag om lønnsjustering, anså jeg saken som ferdig fra min side.
Hun er overrasket over det hun oppfatter som dårlig saksbehandling fra fakultetet i denne saken.
– Jeg fikk ikke en gang bekreftet at oppsigelsen min var mottatt, før jeg hadde sendt to purringer, sier Malterud.
Taper publikasjonspoeng
Hun synes selv det er vemodig å slutte ved UiB, og understreker at hun vil følge opp kandidatene hun veileder til de har fullført gradene sine, selv om UiB ikke lenger betaler lønn for dette.
– Jeg har hatt en spennende jobb med gode muligheter for akademisk utvikling. UiB signaliserer at lønnspolitikken skal være et virkemiddel for å beholde kvalifiserte medarbeidere. Grunnen til at jeg ba om opprykk, er mine akademiske meritter, som målt i publikasjoner og PhD-kandidater ligger høyt over gjennomsnittet.
Malterud har over 200 vitenskapelige publikasjoner bak seg, 78 av disse fra de siste fem årene.
– I ’tellekant’-økonomien har disse publikasjonspoengene gitt gode inntekter til fakultetet Jeg skal ikke spekulere i hva bortfallet av disse vil bety i praksis. Men så lenge jeg ikke er ansatt ved noe annet universitet, er dette rett og slett tapte poeng, sier hun
