Bør professorer jobbe som om de har en timepris?
Team Atakan: Nei, det er absolutt ikke ønskelig. Planlegning av prosjekter, innhenting av data/ resultater, tolking av resultatene og publisering tar tid.
Det krever tid til å tenke!
Dessuten er det slik at mange resultater krever ytterligere undersøkelser før de kan publiseres. Dette krever ytterligere tid. Noen studier vil heller ikke gi publiserbare resultater. Slik skal det også være.
Det er lettere å telle undervisningstimer, men kvantitet er heller ikke her det viktigste. Vi må strebe mot mer kvalitet i det vi gjør.
Derfor er det viktig at forskerne har frihet til å disponere egen tid. Men alle må vi kunne svare for hva vi bruker tiden til.
Team Olsen: Team Olsens svar er nei. Vår begrunnelse er at professorenes arbeidstid bygger på at de ansees for å ha en særlig uavhengig stilling. Ansatte som har slike stillinger er i følge lovverket unntatt fra de fleste bestemmelser knyttet til arbeidstid. Dette gjelder også krav om å redegjøre for antall arbeidstimer: Særlig uavhengige stillinger karakteriseres av at stillingsinnehaverne har en «selvstendighet» eller «uavhengighet» i hvordan og til hvilken tid arbeidsoppgaver organiseres og gjennomføres. Den enkelte prioriterer sine oppgaver, når arbeidet skal utføres og hvordan arbeidet skal utføres. Forskning innebærer stor faglig selvstendighet, i form av frihet til å velge problemstillinger, metoder, publisering av forskningsresultater og lignende. Likeledes styres faglig forberedelse av undervisningen av arbeidstakeren selv.
Hvordan vil dere realisere det samfunnsansvaret UiB har for å tilrettelegge tilbud om etter- og videreutdanning?
Team Atakan: Vi ønsker økt satsing på etter- og videreutdanning. Det er store forskjeller mellom fagområder og fakultet; fra odontologi som har spesialistutdanningen for tannleger som et «rent» universitetsstudium og medisin som har et samarbeid med Legeforeningen om dette til fagområder som p.t. ikke tilbyr etter- og videreutdanning. I første omgang er det viktig at vi bygger videre på den kartleggingen som er gjort av fakultetenes ønske om å gi, og oppfatning av behovet for etter- og videreutdanning. Nasjonalt er spesialistutdanningen for leger og legers etter- og videreutdanning under en total revisjon. Endringene her kan kanskje bli en mal også for andre fagområder.
Det er viktig at ansvaret for etter- og videreutdanningen plasseres på fakultetene og blir en del av deres studieprogramportefølje. Vi ønsker ikke at EVU-tilbudet vårt skal være eksternt organisert utenfor universitetet fordi at vi vil beholde den faglige forankringen. UiB må likevel jobbe nasjonalt for å sikre en tilstrekkelig finansiering av dette tilbudet og ordninger som fremmer samarbeid mellom fakultetene som ofte vil være påkrevet.
Team Olsen: Etter- og videreutdanning (EVU) har en sentral rolle i kunnskapssamfunnet som en viktig del i livslang læring. EVU ved UiB bør videreutvikles i samarbeid med og forankres i de ulike fagmiljøene. EVU skal være en naturlig del av universitetets undervisningsansvar. Vi ønsker å etablere en enhet ved UNI Research som får administrativt ansvar for virksomheten. Dette vil gjøre det mulig å blant annet honorere for forelesning utenfor arbeidstid og dermed motivere flere av UiB sine ansatte til å ta del i EVU-aktiviteter. EVU må tilrettelegge for fjernundervisning med både nasjonale og globale deltakere. En digital plattform skal gi muligheter for å gi etter- og videreutdanningstilbud der det etterspørres.
Er insentivordningene i finansieringsmodellen for universitetene skadelig for den akademiske kultur og frihet? Hvis nei, hvorfor det? Hvis ja, hva har dere tenkt å gjøre, lokalt og nasjonalt, for å endre den rådende finansieringsmodellen?
Team Atakan: Insentivordninger innebærer premiering og prioriteringer og er sånn sett viktig for å kunne lede en stor institusjon som UiB. Utfordringer ligger i hva og ut fra hvilke kriterier en belønner og prioriterer, og ikke minst hvilke tilsiktede og utilsiktede effekter insentivordningene har. RBO som en insentivordning er lite egnet når det gjelder enkeltforskere eller forskergrupper, men kan ha mening på fakultets- og kanskje instituttnivå gitt at en belønner etter de rette kriteriene. Å tilbakeføre RBO på individnivå kan hemme samarbeid, begrenser forskernes frihet, gir uheldige sykliske variasjoner i finansieringen osv. Publikasjonspoeng og siteringer er kriterier som byr på betydelige problemer som vi ønsker å gripe fatt i lokalt og nasjonalt. Når det gjelder publisering er det store forskjeller mellom fagområder som ikke ivaretas slik ordningen praktiseres i dag. Litt lettere er det å akseptere at gjennomslag på SFF/ SFU, store NFR- og EU-søknader skal premieres selv om også dette har utilsiktede effekter. Jo mer forskning som blir konkurranseutsatt og lagt til programmer, jo mer taper en muligheten til å styre egen forskning.
Problemet er større når det gjelder utdanning enn når det gjelder forskning. Likevel er det vanskelig ikke å ha insentivordninger for undervisning hvis en har slike for forskningen. Men så langt har kvantitative kriterier; det vil si antall studenter, vært nærmest enerådende. Rett nok har en noen priser, men de monner lite i totalbildet. I tillegg kommer at en del studieplasser er plassert i kategorier som gir en grov underfinansiering eller mangler full finansiering. Det er viktig at fokuset snus mot kvalitet i utdanningen. Det fortjener studenter og undervisere.
Det er også en stor utfordring at enhver insentivordning medfører behov for rapportering og byråkratisering. Det er derfor viktig å ta denne diskusjonen opp i UHR og med KD. Utviklingen de siste årene må reverseres, og tallet på rapporteringspunkt må ned.
Team Olsen: Selv om mange er sterkt kritiske til dagens insentivordninger – og med gode grunner – er det viktig å ha et nyansert forhold til dette. Utgangspunktet må være at insentivordninger virker. Det betyr at de kan bidra til å vri organisasjoner i bestemte retninger. Det problematiske er at insentiv svært ofte blir knyttet opp mot det som er lett å måle, mens de kvalitative sidene ved organisasjonen ikke alltid kommer fram. Når utgangspunktet er at insentiv virker, kan dette bidra til å dreie organisasjonens virksomhet i retning av nettopp det som er lett å telle og som gir uttelling i finansieringsmodellen. Andre deler av offentlig sektor, som helsevesenet, er kanskje enda mer utsatt for en slik vridning enn universitets- og høyskolesektoren, men det har etter hvert også fått betydning hos oss. For universitetenes del ser vi for eksempel dette i forhold til vektlegging av publisering og også i forhold til studiepoengproduksjon. Faren for at dette skal påvirker både vår kultur og vår akademiske frihet, er absolutt til stede.
Team Olsen mener at insentivordninger ved UiB bør rettes mot system- og organisasjonsnivået og ikke være individorienterte. Insentivordninger på individnivå kan lett påvirke vår akademiske frihet og ha andre uheldige virkninger. På systemnivå bør insentivene utformes slik at de bidrar til økt kvalitet og ikke utelukkende mer kvantitet. For eksempel når insentivordninger skal bidra til å øke gjennomstrømningen i bachelorutdanningen, bør dette være fordi vi faktisk gir et kvalitativ bedre utdanningsopplegg, og ikke fordi vi senker nivået på eksamen.
Team Olsen ønsker i sammen med de andre forskningsuniversitetene, å styrke rektormøtets rolle. En slik felles møteplass mellom de store universitetene og myndighetene kan være med å påvirke finansieringssystemene og hva som skal inngå her. Fokus må være på felles utfordringer i universitets- og høyskolesektoren, og hvordan finansieringssystemene kan bidra til å styrke forskning og utdanning ved institusjonene i kvalitativt retning. Vi registrerer med interesse at regjeringen i Forskningsmeldingen varsler et oppgjør med tellekantsystemet og tar til orde for en langtidsplan for forskning. Et slikt «veikart for forskning» vil gi lengre finansielle perspektiv på vår aktivitet, noe vi hilser velkommen.
Videre ønsker Team Olsen å etablere et prosjekt lokalt ved UiB som sammen med våre fremste fagmiljø på området, skal utarbeide forslag til kvalitative måter å måle alle sider av virksomheten ved UiB. Hensikten er å innlemme disse i det lokale finansieringssystem.
Ved flere av universitetets forskningsgrupper foregår det brudd på etiske retningslinjer for publisering. Dette rammer særlig midlertidig ansatte som doktorgradsstudenter hvor veiledere automatisk fører seg opp som medforfatter eller hovedforfatter, uten at de har bidratt i henhold til Vancouver-reglene. Hvilke styringssignaler og tiltak ønsker dere som rektorkandidater å gjøre i forhold til brudd på etiske retningslinjer og forskningsetikk ved universitetet?
Team Atakan: Vi ønsker økt fokus på redelighet og etikk i forskningen. Men det vanskelig å kontrollere at for eksempel Vancouver-reglene, overholdes. Her er vi avhengige av at brudd varsles, slik at saker kan tas opp i Redelighetsutvalget. Terskelen for å ta opp brudd er nok fortsatt for høy, og det åpenbart vanskeligere for underordnete å varsle, men her er det viktig med kontinuerlig holdningsskapende arbeid. Sudbø-saken i 2006 var en viktig påminnelse for oss alle om hva som kreves for å komme med på en forfatterliste og det ansvaret medforfatterskap innebærer.
Team Olsen: Høy etisk standard er en av vitenskapens kjerneverdier. Vi undergraver vår egen forsknings verdi og troverdighet dersom vi ikke opprettholder en meget høy etisk standard ved vår institusjon. Vancouver-reglene gir retningslinjer for medforfatterskap på vitenskapelige arbeider. Disse er utviklet av International Committee of Medical Journal Editors, men er etter hvert også anerkjent som retningslinjer for medforfatterskap innen andre fagområder. Vår egne nasjonale forskningsetiske komiteer og UiB har vedtatt at Vancouver-reglene også skal gjelde som retningslinjer for medforfatterskap for norske forskere Dette er en linje som entydig støttes av Team Olsen.
Høy etisk standard fremmes i første rekke gjennom en sunn forskningskultur, slik rektorkandidat Olsen har skrevet om i nettavisen På Høyden tidligere. Forskningsetikk og kunnskap om nasjonale forskningsetiske retningslinjer er en svært viktig del av vår forskerutdanning. Likevel viser undersøkelser at holdninger til redelighet i forskning ikke nødvendigvis er slik vi ønsker oss. Holdningsskapende arbeid er derfor viktig, noe Redelighetsutvalget ved UiB under prorektors ledelse i betydelig grad har bidratt og fortsatt skal bidra til. Veiledere har et særskilt ansvar får holde en høy forskningsetisk standard også fordi de skal fremstå som gode rollemodeller for våre studenter. Team Olsen vil understreke at det er et klart lederansvar å bygge en sunn forskningskultur.
Kva bør vere dei tre viktigaste måla for UiB det neste tiåret?
Team Atakan:
1)Et uavhengig og åpent UiB; samarbeid internt og utad
2)Økt fokus på kvalitet i forskning og utdanning for å bedre vårt renommé
3)At UiB klarer å beholde sin store bredde i forskning og undervisning og sitt mangfold i menneskelige ressurser.
Team Olsen:
1) Ta vare på breiddeuniversitetet med internasjonal forskingsprofil. Sterke disiplinar er eit nødvendig grunnlag for å kunne lykkast med tverrfagleg forsking.
2) Styrke posisjonen vår som den viktigaste kunnskapsinstitusjonen på Vestlandet. Kunnskapsregionen Bergen er vår visjon.
3) Betra utdanningskvalitet på alle tre utdanningsnivåa (bachelor, master og ph.d). For å nå dette målet skal vi ha auka fokus på studentaktiv læring og forsking og auke rekrutteringa. Vi skal bli ein endå betre og meir attraktiv arbeids- og studieplass!
