Dette kommer frem i en boken «Bombemål nr 102 Bergen» som kommer ut neste måned. Bak boken står statsarkivar Yngve Nedrebø, journalist Bjørn Davidsen og flere krigseksperter.
Det handler om Holen skole, som ble truffet av bomber fra allierte fly 4. oktober 1944.
– I 2007 ble det et voldsomt rabalder etter at Vibeke Løkkeberg hevdet at noen visste om angrepet. Vi var noen som mente at det var dumt å bruke energien på å krangle, sier Nedrebø.
To flyeksperter fra Bodø ba han om hjelp til å reise til England. Der er arkivene med krigsinformasjon åpnet. De to kom tilbake med totalt 55.000 sider dokumentasjon, fra blant annet etterretningstjenesten, Royal Navy, War Office og statsminister Churchill. Dokumentene forteller en til dels ny side av historien om da Laksevåg ble bombet.
Sirkel med bunker i midten
For det første: Dokumentene viser at det ikke var RAF Bomber Command som stod bak ideen om å bombe Laksevåg. Det var derimot Royal Navy som etter mye om og men fikk kranglet Laksevåg inn på prioriteringslisten.
– De var på tuppa når det gjelder ubåter, og ville absolutt bombe bunkeren. Men engelskmennene hadde allerede prøvd å bombe bunkere i Frankrike, så det ble en stor debatt før Laksevåg kom på prioriteringslisten.
Det sa journalist Bjørn Davidsen under et seminar i regi av instiutt for informasjons- og medievitenskap forrige uke.
Engelskmennene visste at tyskerne utviklet nye ubåttyper med sonar, som kunne dykke lenger ned. Men samtidig var det vanskelig å få fatt i diesel, som ubåtene trengte. Derfor mente Bomber Command at bunkeren på Laksevåg ikke utgjorde noen stor trussel.
Nedrebø sier at da Laksevåg ble bombet, skjedde dette rett og slett fordi det var en dag det ikke passet å slippe bomber over Tyskland. Den ledige kapasiteten gjorde at Laksevåg rykket kraftig oppover på listen.
Ifølge Davidsen ble det bestemt at det skulle gjennomføres et såkalt «harrasing attack», der infrastrukturen rundt selve bunkeren skulle ødelegges. Slik kunne man, om ikke annet, forsinke byggingen. Planen var også å treffe ubåter som lå i bassenget.
Nedrebø forteller at de engelske styrkene på forhånd hadde tegnet inn en sirkel med bunkeren i midten. Det som var innenfor sirkelen var regnet som treff. Her lå Holen skole.
– Engelskmennene visste nok at det var en skole i området. Men for det første hadde skolen tilfluktsrom, og man regnet med at barna ville være trygge der. For det andre var det tenkt at angrepet skulle komme om natten, sier Nedrebø.
Blant elevene som omkom var en hel sløydklasse.
– Sløydsalen var blitt sikret, så man trodde at det skulle være trygt der. Det var det altså ikke, sier statsarkivaren.
Noen ventet et angrep
August Rathke ble rasende da Vibeke Løkkeberg i 2007 antydet at Milorg visste om at det skulle komme et angrep mot Laksevåg. Nedrebø mener at begge hadde litt rett.
– Det er korrekt at Milorg ikke visste om angrepet, så de kunne ikke flytte barna sine. Men det var noen i Bergen som hadde oppgaver i forhold til allierte operasjoner.
Arnfinn Finne var sjef for kompani 36, senere kalt Mindegruppen. Kompaniet skulle drive våpentrening, holde seg i form og vente. Men Finne fikk også i oppgave å opprette et apparat som skulle hjelpe nedskutte flyvere. Til Statsarkivets blad «Bergensposten» har Finne tidligere sagt at kompaniet dagen før begge angrepene i oktober 1944 fikk beskjed om at de måtte være forberedt. Men de visste ikke hva de skulle være forberedt på. Tidligere samme året hadde det vært to miniubåtangrep mot flytedokken på Laksevåg.
– Man trengte ikke å være overmåte begavet for å skjønne at det kunne komme et angrep mot Laksevåg, mener Nedrebø.
Noen hadde allerede sendt barna sine bort. Særlig skjedde dette etter eksplosjonen i sentrum i april samme året. Men et aspekt som ikke er lagt vekt på, er at på Laksevåg var det arbeid å få.
– Familiefedrene hadde på mange måter valget mellom å ta en dårlig betalt jobb i sentrum og å reise til Laksevåg. Der kunne man tjene tre-fire ganger så mye som ellers. Dette var jo arbeid for tyskerne, og selvsagt litt omstridt, men mange hadde nok det synet at uansett hvilken jobb de hadde, så kom det tyskerne til gode på en eller annen måte, sier Nedrebø.
Engelskmennene var gode på etterretning. De hadde blant annet merket av ubåtbunkeren på Laksevåg, og regnet alt som var innenfor en radius på 600-700 meter som treff da de bombet. Foto: Hilde Kristin Strand
Kilde: illegale aviser
Seminaret ved institutt for informasjon og medievitenskap hadde informasjon i krig som tema. Nedrebø sier at det var avisene – på den ene siden de NS-styrte og på den andre siden de illegale – som definerte bombingen på Laksevåg.
– Jeg ble egentlig ganske imponert over de illegale avisene. Etter et par dager hadde de kuppet sannheten, sier Nedrebø.
De NS-styrte avisene vinklet selvsagt på at det var de allierte styrkene som slapp bombene, og brukte ord som «terrorbombing». De illegale avisene la skylden på myndighetene for at Laksevåg ikke var evakuert.
– Ordføreren på Laksevåg ble kalt «mordfører» etter krigen. Men det vi har funnet av dokumentasjon, viser at han ønsket å evakuere Laksevåg-beboerne. Verken de som fikk jobb på Laksevåg eller de som leide ut leiligheter likte dette, og protesterte derfor. Om lag åtte uker før de første flyene bombet hadde ordføreren fått klarsignal, men evakueringen var altså ikke gjennomført, sier Nedrebø.
Kronprinsen sa ok
Statsarkivaren sier at det alltid er seierherrene som eier historien.
– Spørsmålet er jo om vi skal bli avspist med det seierherrene vil at vi skal vite. Det vanskelige med bombene på Laksevåg var at det var våre venner som tok oss. Barna fikk i stor grad ikke snakke om det de hadde opplevd. Det har vært en kamp om historien, der man har trodd en del ting, sier Nedrebø.
Han sier at gruppen som nå gir ut bok, der de har skrevet et eller flere kapitler hver, har prøvd å være edruelig og skikkelig.
– Vi kommer med mer stoff, og nytt stoff. Men vi er også forberedt på at det kan bli debatt, og at noen kommer til å mene at vi krenker bildet.
Etter angrepet 4. oktober kom det et nytt 29. i samme måned. Da var det et av flyene som slapp bomber i Teatergaten. Den gangen ble det sluppet bomber med forsinkelse. Det gjorde at flere fra redningsmannskapet omkom.
– Det var sagt at de brukte bomber med forsinkelse for å unngå så mye røyk og støv. Men vi tenker vårt. Bombene skulle jo egentlig falle ned rundt bunkeren, sier Nedrebø.
Han sier at gruppen som har jobbet med boken er delt i synet på om angrepene mot Laksevåg var nødvendig.
– Vi ser at ubåttrafikken til og fra Laksevåg ikke ble endret etter bombingen. Vi ser også i dokumentasjonen at Bomber Command allerede etter D-dagen regnet med at tyskerne ville ha kapitulert før 15. mai 1945.
Men et brev fra forsvarssjefen, som var kronprins Olav, er ganske tydelig.
– Han skriver at i krig må man være forberedt på tap, så at skolen ble bombet måtte man leve med. Da var det verre med teateret, for det var ikke innenfor området.
