I middelalderromansen ”Partanope of Blois” drømmer en mann at naboen urinerer i hans slire. Han tar det som et bevis på konens utroskap.
– At kjønnssymbolikken rundt slirene var innarbeidet i folks mentalitet i Nord-Europa kommer godt frem i denne fortellingen, sier Ole-Magne Nøttveit, ved AHKR, UiB.
Kjønn i språk og litteratur
Kjønnsaspektet som var knyttet til slirene kommer til utrykk både i middelaldernes språkbruk og litteratur, i følge Nøttveit.
For eksempel var ”kniv” et gammelnorsk og dansk uttrykk for mannslem. ”Phallus” kunne referere til sverd i gammel latin. Ordet ”vagina” betyr slire på latin, men fikk sin moderne medisinske betydning på 1500-tallet.
– En parallell finner en i Norge. ”Skjede”, betegnelsen for slire i middelalderen, er som kjent også et anatomisk begrep i dag, forteller Nøttveit.
I sin nylig avlagte PhD-avhandling studerte han ulike sliretyper fra Bergens og Nord-Europas middelalder i perioden fra 11- til 1500-tallet. I tillegg har han studert litteratur om slirer fra Irland til Finland. Til sammen har det blitt over 2 000 slirer.
– Slirene har et arkeologisk kunnskapspotensiale som ikke har vært utnyttet på samme måte tidligere, sier Nøttveit.
Fra lokalidentitet til felles moteplagg
Slirene har ikke bare et kjønnsaspekt. De signaliserte også, bevisst og ubevisst, forskjellig kulturelle forhold som rang og etnisitet, og kan minne litt om den rollen bunadskniver har i dag.
Identiteten som slirene signaliserte endret seg imidlertid over tid, i følge Nøttveit.
– På første halvdel av 1200-tallet ser det ut til at slirene uttrykket etnisitet, særlig for britene i Bergen. Sliren som etnisk markør ser ut til å ha hatt smitteeffekt, for senere økte antallet slirer og sliretyper som ble produsert lokalt i Bergen, forteller Nøttveit.
Fra 13- og 1400-tallet øker antallet funn betraktelig, men i tillegg ble de mer internasjonale i formen.
– Etter hvert ser det ut som at slirene følger moter, og identiteten som signaliseres viser andre ting enn hvor en kommer fra, mener Nøttveit.
