Kan en plattform som Twitter brukes til å fremme egen forskning? Spørsmålet har blitt stilt i flere sesjoner under årets EuroScience Open Forum.
– Nei, mener Daniele Fanelli, forsker ved Meta Reserach Innovation Center ved Stanford.
– Det å forsøke å diskutere forskning ved hjelp av 140 tegn er i seg selv absurd, sier han.
Han er tvilende til at antall delinger i realiteten bidrar til distribusjon av artikler og kronikker.
Har han rett? Bør forskere konsentrere seg om andre ting enn twitter? Eller er forskere forpliktet til å delta i den offentlige samtalen – der den foregår?
Digitale innvandrere
Førsteamanuensis Lynn Kamerlin leder en forskningsgruppe i celle- og molekylærbiologi ved universitetet i Uppsala. Da hun startet å arbeide på universitetet, fikk hun klar beskjed fra kollegaer: Kom deg på twitter. Det er der det skjer.
– Jeg er 35 år, så jeg regnes som en digital immigrant på internett. De som er yngre enn meg er digitale innfødte. De bruker internett på en helt annen måte, sier Lynn Kamerlin.
I likhet med mange andre akademikere, hadde hun en sperre mot å diskutere faglige problemstillinger i det ekstreme kortformatet som twitter tilbyr. Nå er hun en svært aktiv twitrer. Hun oppfordrer kollegaer til å være til stede på sosiale medier, og til å tenke gjennom hvordan det kan forenkle en kommunikasjon som ellers ville gått på epost. Twitter kan gi forskere en mulighet til å interagere med offentligheten, til å drive personal branding, og til å opprette uformell kontakt med fagfeller i andre land.
Jo mer profilerte forskerne er, jo større er sannsynligheten for at de også har en stemme i sosiale medier
– Jeg organiserer konferanser, jeg kontakter folk jeg har lyst til å arbeide med, og jeg diskuterer politikk - om enn med aktsomhet, sier Lynn Kamerlin.
Profilerte forskere bruker til på sosiale medier
Heather Doran er digital rådgiver ved universitetet i Aberdeen. Hun har gjort en undersøkelse på britiske forskere og deres forhold til sosiale medier.
Mange uttrykker usikkerhet om hvordan de skal bruke disse kanalene i arbeidet sitt, forteller hun.
De har en rekke spørsmål. Hvor hører de hjemme? Hva skal de egentlig gjøre der? Hvordan skal de snakke? Hvordan kan man bli hørt og forstått? Hvordan kan man skape nettverk?
Usikkerhet til side; Heather Dorans undersøkelse viser at femti prosent av britiske forskere er til stede i sosiale medier.
– Jo mer profilerte forskerne er, jo større er sannsynligheten for at de også har en stemme i sosiale medier, sier hun.
Twitter handler mye om å være til stede der og da, og delta i samtalen når den foregår
– Det kan være vanskelig å bli inkludert
Heather Doran advarer mot en forestilling om at bare det å være på twitter, og å legge ut en lenke nå og da, skal føre til økt oppmerksomhet om forskningen.
– Twitter er hardt arbeid. Du kan ikke bare slenge ut en lenke nå og da og tro at du skal få ut all effekten du har hørt om. Du må hele tiden da del i samtalene som pågår. Og det krever tilstedeværelse. Selv da kan det være vanskelig å bli hørt, og å bli inkludert.
De som bruker twitter aktivt i faglige sammenhenger, er enige om at plattformen har én klar ulempe. Den er svært umiddelbar. Således passer den ikke alltid godt for diskusjoner på tvers av tidssoner.
– Twitter handler mye om å være til stede der og da, og delta i samtalen når den foregår. Ikke åtte timer etter at den er over.
De dominante stemmene er problematiske
– Noen twitrere har for mye makt
Connie St. Louis er lektor i journalistikk ved City University i London. Hun har forsket på hvordan twitter ble bruk til å rapportere om pandemier som svineinfluensa og Ebola.
Hun har noen klare innvendinger mot plattformen.
– De dominante stemmene på twitter er problematiske. Noen av de toneangivende har altfor mye makt. De publiserer kommentarer som fakta. De bruker twitter som et sted for å fremme sin egen agenda. Jeg er også bekymret over trolling og tendensen til at man knebler meningsmotstandere ved å hetse dem, sier hun.
Hun minner om at mange av de samme sosiale reglene som gjelder i virkeligheten også gjelder i sosiale medier. Forskjellen er hastigheten og rekkevidden.
En privatsak?
Forskere bør oppleve at institusjonen har en digital strategi, mener panelt. De er enige om at universitetsledere bør involvere seg i de ansattes digitale kommunikasjon. Ledelsen bør ikke se på bruk av sosiale medier som noe forskerne deres gjør på privaten. De potensielle gevinstene er store. Fallgruvene er også mange.
– Universitetene burde ha rådgivere som både forstår forskning og sosiale plattformer, mener de. Mange føler at de ikke har tid til lære seg å administrere enda en konto. Likevel kan gevinstene være store om man bare bruker verktøyene riktig.
