Stadig større helseforskjeller
Dess lavere inntekt, utdanning og sosial status, dess større fare for sykdom og død. En rekke undersøkelser bekrefter økende ulikheter på helseområdet i Norge og andre land.
– En skulle kanskje tro at det motsatte ville skje. Vi har økende økonomisk velstand for alle grupper, stadig høyere utdanningsnivå, den generelle folkehelsen er forbedret og helsetjenestene er bygget markant ut. Likevel er forskjellene økende. Dette er det såkalte ulikhetsparadokset, sier professor ved Institutt for samfunnsmedisin, UiB, John Gunnar Mæland.
På 1980-tallet ble sammenhengen mellom sosiale faktorer og helse i stor grad avskrevet, men de senere årene har den så å si blitt gjenoppdaget, ifølge Mæland. Han har gått gjennom en stor mengde forskning som er gjort på området i Norge, Europa og USA de siste tre tiårene. I en åpen forelesning ved Institutt for samfunnsmedisin nylig, presenterte han noen av funnene.
Kreft ulikt fordelt
De peker alle i samme retning: Både i forhold til dødelighet og sykdom er det en klar tendens til at plassering på den sosiale rangstigen har avgjørende betydning for den fysiske og psykiske helsetilstanden.
– Nesten uansett hvilken indikator for helse vi bruker, får vi det samme resultatet, helsen blir bedre jo høyere på den sosiale rangstigen man befinner seg. Det er blitt en slags lov. Den gjelder for både kvinner og menn, sier Mæland.
Og helseulikhetene øker. Det norske Folkehelseinstituttet har data som viser sammenhengen mellom utdanningsnivå og dødelighet som følge av kreft og hjerte- og karsykdommer hos menn i alderen 45-59 år fra 1970 til 1990-årene. Disse viser at den totale dødeligheten har gått ned. Men helseulikhetene mellom lavt og høyt utdannede har økt de siste 20 årene.
Særlig i forhold til kreft er utviklingen tydelig. Gruppen med bare grunnskole har økt sin risiko for å dø av kreft mens de med videregående skole og høyskole- eller universitetsutdannelse har fått lavere risiko. Denne utviklingen er lik hos kvinner og menn.
Britisk statistikk viser de samme trekkene. Også i Storbritannia har de helsemessige ulikhetene økt de siste tre tiårene.
Sosiale forklaringer
De fleste som har forsket på området er enige om noen av årsakene til sosial ulikhet på helseområdet. Det er for eksempel store sosiale forskjeller når det gjelder livsstil, og her er røyking forklaringsmodell nummer en. Det er langt færre røykere i høyutdanningsgruppene enn i grupper med lav utdanning.
– Men ser vi på befolkningen som helhet, kan ikke livsstil og individuelle faktorer forklare hele ulikheten, sier Mæland.
Han trekker i stedet fram betydningen av rekke sosiale faktorer. En amerikansk studie fra 1983 viser at sosiale nettverk har betydning for dødeligheten.
– Senere har det kommet 10-12 studier som viser det samme bildet. Hvor mange du kjenner kan ha betydning for hvor lenge du lever, sier professoren.
Videre har samhold, tilhørighet, trygghet og tillit betydning – det samfunnsvitere gjerne omtaler som sosial kapital. Graden av kontroll i livet spiller også inn. Mennesker har i ulik grad makt og faktiske muligheter til å gjøre noe med livene sine som påvirker helsen. Og mennesker har i ulik grad opplevelse av kontroll og mestring. Kontrolldimensjonen ser ut til å ha klar påvirkning i forhold til utvikling av hjertesydommer.
Resultatrettferdighet
Det er likevel langt igjen før vi forstår hvorfor helseulikhetene er som de er, og hvorfor de øker.
– Ingen vil noen gang kunne si at de har lagt hele puslespillet. Men vi har kommet langt i forhold til å se på de sosiale faktorene og ikke bare fokusere på individet. Det at vi ser en forandring over tid, er uttrykk for at det er mer enn bare en biologisk konstans som ligger bak, sier UiB-professoren.
Han tror det er nødvendig med mange tiltak for å motvirke de stadig større forskjellene i helse-Norge, og mener det viktigste er å holde fast på en solidarisk velferdspolitikk som gir alle likeverdige muligheter for å realisere sitt helsepotensiale.
– Dette dreier seg blant annet om god oppvekst, en stimulerende skole, et inkluderende arbeidsliv og tiltak for å utjevne urimelige økonomiske forskjeller. Dernest må en overveie en mer radikal omprioritering av helseressursene mot grupper som har større behov. Vi bør altså i større grad forsøke å få til resultatrettferdighet og ikke bare tilbudsrettferdighet, sier John Gunnar Mæland.