Stille kunst

I over en uke har hun stått tett inntil veggen, og tegnet i fire timer hver dag. Hun har én tusj i hånden, og en ekstra i baklommen. Når hun tegner er alt fokus rettet mot streken fra tusjen, og hun snakker ikke med noen.  

Hun begynte med en liten sirkel på størrelse med et knappenålshode, og har gradvis jobbet seg utover.

– Jeg prøver å tegne så tett jeg kan, uten å komme nær den forrige streken, forteller hun.

Det er én av de tre regler hun følger. De to andre reglene er å tegne sakte, og det å verdsette alle ujevnhetene som oppstår. I og med at hun står så tett inntil veggen tror hun streken blir jevn, men fra avstand ser man at den ikke er det. Sirkelen hun tegner følger den forrige, uten at hun prøver å rette opp i ujevnhetene.

– Det er disse ujevnhetene som er med på å gi dybdefølelse, sier hun til På Høyden.

Selv kaller hun arbeidet en «performance». Det er ikke selve tegningen som er kunsten, men prosessen med å lage den. Dette er en prøvelse for kroppen, og særlig øynene blir slitne etter mange timer med fullt fokus på den svarte streken.

– Det er ikke så ofte i dag at vi gjør bare en ting i fire timer, uten å sjekke mobilen eller gå på nettet. Vi multitasker jo hele tiden.

Hva det endelige resultatet blir, er uvisst. Hun sier det er åpent for tolkning, men selv ser hun årringer som på en trestamme.

– Baktanken min er at på samme måte som treet blir påvirket av sine omgivelser, så blir vi som mennesker også formet av våre omgivelser og erfaringer. Det gjenspeiler seg i streken jeg tegner.