Stoler på EUs matsikkerhet
Matskandalene på 90-tallet førte til at EU satt matsikkerhet på dagsorden og fikk egne institusjoner for kontroll og risikovurdering. Likevel har nordmenn nylig måttet grave i fryseren for å fjerne dårlig europeisk kjøttedeig og skepsisen til EUs kontrollsystem øker.
– Kugalskapen gjorde at EU-kontrollen av maten ble skjerpet, så etter min mening er det ikke grunnlag for den utbredte skepsisen til kontrollsystemene i EU. Det er kanskje et paradoks at Salmonellafunnene brukes i EU-debatten, men rokker tilsynelatende lite med tiltroen til norske myndigheter, sier Lise Hellebø Rykkja ved Rokkansenteret.
Rykkja forsker på regulering og kontroll av mat i EU og skal legge frem en artikkel på NEON-dagene 17.-18. november. NEON er et nettverk for organisasjonsforskning i Norge og i løpet av dagene i Bergen skal nærmere 150 deltakere fra hele landet diskutere aktuelle temaer i organisasjonsforskningen. Reguleringspolitikk og nye organisasjonsformer er blant de ti ulike sesjonene.
Statsviter Rykkja har sett på utviklingen av regulering av mat i EU i løpet av femti år og viser til at dette tidligere var konsentrert om å bygge ned handelsbarrierer for et felles marked, mens det særlig etter en rekke matskandaler på nittitallet begynte å dreie seg om mer generelle prinsipper om beskyttelse av helse.
Kan ikke lukke oss inne
– Hva har blitt gjort i EU for å gjenoppbygge tilliten til matsikkerheten?
– For det første har håndteringen av feltet blitt flyttet fra forvaltning med ansvar for landbruk og industri til forvaltning med ansvar for helse og forbrukerbeskyttelse internt i Kommisjonen. Dette betyr at helsehensynet har blitt mer fremtredende. For det andre er det etablert et eget kontrollorgan som skal kontrollere at medlemslandene følger gjeldende regelverk, og det er opprettet en uavhengig ekspertmyndighet med ansvar for risikovurdering. Samtidig er lovgivningen på området samlet og skjerpet, som ved en ny Kontrollforordning som skal sikre et høyt beskyttelsesnivå og lik kontroll i alle medlemslandene.
– Hva innebærer Norges tilpasninger til EU-forordninger?
– Gjennom EØS må Norge forholde seg til EUs regulering på matområdet. Endringene på EU-nivå har ført til endringer i den norske kontrollen. Samtidig er det nasjonale myndigheter som har ansvar for selve kontrollen av at maten er trygg. Målsettingene om å sikre et høyt beskyttelsesnivå, vitenskapelig basert risikovurdering og en uavhengig kontroll, slik EUs nye regler legger til grunn, synes jeg er betryggende. EUs kontrollorgan undersøker om norske kontrollmyndigheter følger gjeldende regelverk. Det mener jeg må være bra.
– I Norge er det stor uenighet om effekten av å tilpasse seg EUs indre marked. Hva sier du til at påstanden om at fri flyt av varer også innebærer økt smittefare?
– Jo, det er klart at når vi importerer mat fra andre land, så er det en fare for at denne ikke tilfredsstiller alle krav. Samtidig er det vanskelig for Norge å lukke grensene. Vi må kanskje i større grad enn før stole på at kontrollmyndighetene i andre land gjør jobben sin. Men norske myndigheter har også et viktig ansvar. Jeg tror ikke at forbrukerne ønsker å begrense vareutvalget. Da er løsningen kanskje å skjerpe kontrollen når varene først er kommet inn i landet. Norske myndigheter kan også være med å bidra til at ordningene som vedtas på EU-nivå bedre sikrer trygg mat gjennom å arbeide for dette i Europa. Det er viktig at vi ikke lukker oss inne, sier Rykkja
Kobling til næringsinteresser
Rykkjas doktorgradsarbeid følger opp et større prosjekt ledet av Rokkan-direktør Kari Tove Elvbakken, som var en komparativ studie av det offentliges håndtering av risiko ved mat i flere land. De reiste rundt i Tyskland, Nederland, Storbritannia og Sverige og intervjuet departement, kontrollmyndigheter og kunnskapsleverandører innen matvaresikkerhet. Kontrollens uavhengighet av næringsinteresser var blant temaene som ble diskutert.
– Mens man i de fleste EU-land har flyttet ansvaret for matsikkerhet fra institusjonene knyttet til landbruk og industri til de som har ansvar for helse og forbrukerbeskyttelse, ligger mattilsynet i Norge under Landbruks- og matdepartementet. Flere har satt fokus på at dette kan innebære en uheldig kobling til næringsinteresser, men hvilken betydning dette har i praksis vet man nok ikke før vi står ovenfor en ny matskandale som kugalskapen, sier Rykkja, som viser til britiske myndigheter i ti år benektet at kugalskap kunne knyttes til Creutzfeldt Jacobs syndrom hos mennesker, Da det ble kjent i 1996 at det likevel var en kobling, førte dette til en politisk krise.
For enkelt å skylde på EU
– Undersøkelser viser at norske forbrukere har veldig stor tillit til maten de kjøper i norske butikker. Hva er den største forskjellen på norske og europeiske forbrukere når det gjelder tanker om matsikkerhet?
– Jeg vet ikke om det er så store forskjeller mellom norske og europeiske forbrukere, noen undersøkelser jeg har sett viser at forbrukere flest har tillit til maten i sitt eget land, og til egne kontrollmyndigheter, men er skeptisk til maten i andre land. Disse undersøkelsene viser samtidig at norske forbrukere kanskje stoler mer på egne kontrollmyndigheter enn det forbrukere i andre land gjør. Kanskje skulle man rette oppmerksomheten om egne myndigheter før man skylder på EU?
– Hvilke konsekvenser har de store omorganiseringene innen matsikkerhet i EU? Er matvaretrygghet i økende grad blitt definert som et forbrukeranliggende etter din mening?
– Omorganiseringen har skjerpet oppmerksomheten om kontroll av mat i EU. Ved å flytte ansvaret til DG Sanco, som har ansvar for helse og forbrukerbeskyttelse i Kommisjonen, er det mindre fare for sammenblanding av ulike hensyn og interesser. Opprettelsen av EFSA (European Food Safety Authority) sikrer en vitenskapelig basert risikovurdering, og gjennom kontrollmyndigheten kontrolleres nasjonale myndigheters kontroll av maten. Endringene i EU og kugalskapssaken har ført til endringer også på nasjonalt nivå, og også her er oppmerksomheten om forbrukerbeskyttelse skjerpet. Det er viktig for at vi skal ha tillit til at myndighetene og aktørene i markedet arbeider for å sikre at maten er trygg.