Stress - en moderne protestform
– Mens streiken var kollektiv, politisk og høyrøstet, er stress en taus personlig fallitt. Dermed er det lett å angripe det som et individuelt – og ikke et politisk problem.
Den danske statsviteren Stefan Hermann har lenge vært opptatt av moderniseringen av arbeidslivet og er mye brukt som foredragsholder i Danmark. Han er imidlertid ikke en del av den voksende stressindustrien hvor konsulenter gir medisin til innvortes bruk, han oppfordrer heller til et skifte av briller. Skal man finne en løsning på problemet på man se på stress i et samfunnsvitenskapelig, mer enn i et psykologisk perspektiv, mener han.
- Sykdomstegnene i samfunnet skifter. Når samfunnet får feber gir det ikke lenger seg utslag i klassiske protestformer som streik, men i flere syke mennesker. Streiken var knyttet til faglige felleskap og satte frem klare krav til lønn og arbeidsvilkår, stress er individuell og som protest usynlig, sier Hermann.
Han har vært ansatt som forsker og underviser på flere danske universitet og ved Utdannings- og Kulturministeriet som sjefskonsulent. Nå er han visedirektør på ARKEN Museum for Moderne Kunst, sør for København. De politiske analysene av stress er blant annet presentert i et essay i Informationen og vil snart komme i tidsskriftet Ledelse i Dag .
Et selvrealiseringsprosjekt
Viktige trekk ved dagens samfunn er individualiseringen og personaliseringen av arbeidet. Arbeidskulturen fordrer et personlig engasjement, samtidig som vi også ser på jobben som et selvrealiseringsprosjekt. Dette er kanskje spesielt tydelig blant akademikerne, mener Hermann, og nettopp denne ideologien gjør at forskerne lett blir ofre når det drives rovdrift på deres ressurser.
– Arbeidskulturen innen akademia er allerede veldig individualistisk. Når så hele sektoren blir mer strømlinjeformet og det kommer mange ytre krav til produktivitet og strategisk posisjonering, blir forskerne utsatt for et krysspress mellom sterkt arbeidspress og ideologi, sier Hermann.
Han peker på at forskerkallet ikke lenger utfolder seg innenfor bestemte faglige tradisjoner med stor autonomi, og kravene kommer ikke lenger innenfra.
- Kriteriene settes nå ut fra et mer brukerrettet perspektiv. Samtidig har kallet fremdeles en indre karakter, men nettopp uten den sterke tradisjonsforankring og legitimitet, sier den danske samfunnsanalytikeren.
Struktur mer enn kultur
Hermann understreker at det i seg selv ikke er noe negativt med ideen om det utviklende arbeidet, men at den også har en problematisk side fordi den flytter ansvaret vekk fra ledelsen og over på den enkelte enhet og medarbeider. Han mener man må begynne å snakke mer objektivt om hva stresset skyldes, det vil si å fokusere på de forholdene i organisasjonen som ikke kan tenkes og forstås i et følsomt, pedagogisk og psykologisk register, som har vært fremherskende i vår forståelse av ledelse, trivsel og medarbeiderutvikling. Ledere skal ikke primært ha rollen som coaches og veiledere, men som organisatorer og beslutningstakere i følge Hermann.
– Vi må snakke mer om strukturer, autoritet, myndighet og ressurser og mindre om følelser, kultur og sosialt samspill, sier Hermann, som ser på stress som en følge av arbeidets organisering og de store krav og forventninger vi har til familie- og privatlivet.