Strid om rekrutteringsstipend – storm i et vannglass

Denne saken, dvs uenighet mellom UiB per se og Bergens forskningsstiftelse (BFS) om automatisk tilbud om fast ansettelse som professor etter stipendtidens utløp dvs 4 år er gitt stor medieoppmerksomhet. I en kronikk i BT og også i På Høyden utdyper professor Gerd Kvale hvor bakstreversk det er at UiB ikke umiddelbart vil være med på gi fast ansettelse til dette “unike” tiltaket i Bergen.

På 1960/70-tallet opererte man med universitetsstipend som ble administrert av de respektive fakulteter og hadde en varighet på 3 år med mulig forlengelse i 2 år. Det var også midlertidige vit. ass. stillinger med 3 + 3 års ansettelser dvs en form for stipendiatstillinger som ble administrert av de respektive institutter. Disse ordningene opphørte senere dvs stillingshjemmlene ble konvertert til faste ansettelser på slutten av 1970-tallet. Våre forskningsråd har alltid hatt noen stillingshjemler som et ledd i talentrekruttering til akademia. I utlandet er slike ordninger meget utbredt og betegnes Post. Doc. stillinger.

Det er 2 aspekter av dette; i) Det er formodentlig ingen form for plikttjeneste knyttet til BFS’ stipendiatordning så vedkommende kan ta jobb et annet sted om dette skulle være ønskelig. ii) Vi blir fortalt at disse stipendiatene er unike (les i verdenstoppen) så å få jobb etterpå skulle være en kurant affære. At et institutt ved UiB skulle være formelt forpliktet til å tilby vedkommende fast ansettelse som professor er tilnærmet uhørt i akademia. Det er flere grunner for dette; fagfeltet er gjenstand for et paradigmeskifte, instituttet satser på et megaprosjekt og kanaliserer resursene tilsvarende eller at et enda større talent er dukket opp. Disse talentene er jo ofte unge og kan være under 30 år når de garantert skal bli professorer og gjerne vil inneha stillingen sin frem til fylte 70 år. Dette kan/vil begrense universitetets handlingsrom over lang tid – få vil anbefale noe slikt inkludert ledelsen ved UiB.

Til slutt; betegnelser som de beste og/eller unike talenter fremmes ofte uten betraktninger om tidsaspektet. Også vitenskaper og også talenter forandrer seg over tid så det å låse seg til tidlig ansettelse er som regel lite klokt. Det er nok å minne om at universiteter med høyeste ranking har det til felles at rektor og dekaner står for de endelige professoransettelser og er påholden med å gi tenure før fylte 35 – 40 år.