– Jo mer jeg har forsket på dette, jo mer dritt har jeg gravd fram. Au pairer i Norge har utrolig svak rettsbeskyttelse, vertsfamilien sitter med all makt. Om de ikke liker au pairen sin, kan de bare be byrået om en ny – mens au pairen gjerne sendes tilbake til hjemlandet. Så, ja: Noe må gjøres med denne ordningen. Derfor ble jeg veldig glad da stortingsrepresentant Heiki Holmås ringte. I Stortinget foreslo han en helhetlig gjennomgang av ordningen, men regjeringen stemte imot og mente at det var tilstrekkelig at UDI går gjennom saken. SV, SP og DNA stemte for forslaget, og Holmås lover å reise det igjen om det blir regjeringsskifte etter valget. Det er selvfølgelig en ekstra inspirasjon for meg nå i sluttspurten på oppgaven å se at noe jeg har gjort kan føre til reelle endringer, at forholdene til au pairer i Norge kan bli bedre, forteller Marianne Hovdan på telefon fra Stavanger, hvor hun tilbringer sommeren.
Billig arbeidskraft
Au pair er fransk for ”på like fot.” I Europarådets avtaleverk om au pairer heter det at formålet er kulturutveksling. I sitt arbeid har Hovdan intervjuet elleve au pairer fra Øst-Europa og Filippinene, og hun har funnet lite kulturutveksling og ”like fot”, selv om det selvfølgelig finnes unntak og noen au pairer som har det bra.
– De fleste au pairene i Norge er ikke her for kulturutvekslingens skyld. De brukes som billig arbeidskraft i norske familier. De jobber lange dager og tjener lite. Mange føler at de blir møtt med utrolig strenge krav til arbeidet de gjør i hjemmet, helt på grensen til hva de makter. De aller fleste vet at de blir utnyttet, det er en enorm forskjell i makt mellom vertsfamilien på den ene siden, au pairen på den andre.
– De vet at de blir utnyttet – synes de dette er ok?
– Akkurat det kan nok variere litt. Men generelt så finner de fort ut at de blir sett på som billig arbeidskraft, litt laverestående enn nordmenn. Mange kommer hit som au pairer fordi det er eneste måten å ta seg lovlig til Norge på. Mange forventet at de skulle tjene mer enn de i virkeligheten gjør. Dessuten er alt dyrt her til lands: Norskkurs var gratis før, nå koster det penger. Alt annet er også dyrt, så det blir lite sosialt liv. Dermed faller også hele kulturutvekslingsaspektet bort.
Ingen reell likestilling
I mange år kom det jevnlig om lag 250 au pairer til Norge. Men i år 2000 var det som om markedet eksploderte, og i 2004 var det 1021 au pairer som jobbet i norske hjem, ifølge offisielle tall fra UDI.
Å ha au pair er først og fremst et middelklassefenomen, ifølge Hovdan.
– For bare få år siden var det nok mer tabu for den norske middelklassen å ha hushjelp. Men med innføringen av kontantstøtten, som kanskje kan ha bidratt til å legitimere det å kjøpe seg fri til å være hjemme med barn, har holdningen endret seg. Nå oppleves dette med au pairer som et reelt alternativ for norske familier.
Og hva skjer i den norske familien da? I masteroppgaven sin anlegger Hovdan også et kjønnsperspektiv på den norske familien anno 2005.
– I de aller fleste tilfellene er det kvinnene i vertsfamiliene som har all kontakt med au pairene, sier hva de skal gjøre og så videre. Au pairen erstatter altså kvinnen, hun frikjøper den norske kvinnen, som da kanskje blir likestilt med mannen sin, men på bekostning av en ung, utenlandsk kvinne. I sum fører ikke dette til økt likestilling. Husarbeid betraktes stadig som kvinnearbeid.
Fruktbar forskergruppe
Hovdans masteroppgave er en del av forskningsprosjektet Kjønn og globalisering – Omsorg over grenser, ledet av Lise Widding Isaksen, førsteamanuensis i sosiologi ved UiB.
Hovdan forteller at hun har fått mye igjen for være en del av forskergruppen.
– Vi har hatt møter hvor vi har diskutert prosjektene våre, noe jeg har fått veldig mye igjen for. Jeg har også vært med på faglige konferanser utenbys. Da jeg startet på master, fikk jeg et skriv fra instituttet med opplysninger om fagprofil og forslag til problemstillinger som man kunne jobbe med. Selv har jeg vært au pair i USA, så akkurat den oppgaven hørtes spennende ut. Dermed var jeg i gang, sier Marianne Hovdan, som regner med å levere masteroppgaven sin i høst.
Aktive med-forskere
– Kvalitetsreformen har åpnet for en rekke nye måter å se på læring på. Studentene er ikke som tomme bokser som vi ansatte skal fylle opp, de har med seg viktige ressurser og erfaringer som kan brukes, og som andre kan lære av. Marianne har selv jobbet som au pair, så i dette arbeidet har hun fått full uttelling for sin arbeidsbakgrunn, kommenterer Lise Widding Isaksen, leder for forskningsprosjektet Kjønn og globalisering.
Isaksen framhever fordelene med forskningsintegrert undervisning, og understreker at hun selv har lært mye av studentene sine i løpet av dette prosjektarbeidet.
– Det er viktig å utbre en forståelse og aksept for at når studentene begynner på masternivå, så er de forskere. De må utvikle en forskeridentitet, ikke oppfatte seg selv som passive elever, men som aktive med-forskere.
Forskningsprosjektet er et samarbeid mellom forskere i India, USA og UiB. Ideen er å gjøre globale sammenligningsstudier av ulike omsorgskjeder. Man forsker på sykepleiere som flytter fra øst til vest eller sør til nord, og i tillegg altså au pairer som flytter fra Øst-Europa og Filippinene til Norge.
Globale problemstillinger er virkelig noe som engasjerer unge studenter, mener Isaksen.
– Først laget jeg et undervisningsopplegg på 100-nivå om disse emnene, og det var veldig populært. Det er tydelig at globale spørsmål er viktig for unge studenter. De orienterer seg mye mer globalt enn studenter gjorde før og er en mye mer bereist generasjon enn generasjonene før dem, de har kort sagt helt andre kunnskaper og erfaringer. Derfor er det også veldig fint å jobbe med dem, for de har så mye å by på. Med sine innspill har de hatt innflytelse på hvordan pensum ser ut når jeg har tatt disse emnene over til masternivå og doktorgradsundervisning. Hele prosjektet har vært utviklet i samspill med studenter fra første dag, forteller Isaksen.
Fjær i hatten
Kjønn og globalisering startet i 2002, og skal være ferdig til neste år. Underveis har ansatte og studenter publisert en rekke artikler og kronikker, i tillegg til at flere masteroppgaver nærmer seg slutten.
– Studentene har vært med på mange internasjonale konferanser, hvor de har presentert sine papers og utvekslet erfaringer og forskningsresultater. I tillegg har de lært å knytte internasjonale kontakter. Jeg ser at slik nettverksdanning også er viktig for rekruttering til doktorgrad, for mange er nettverk inspirerende med tanke på videre faglig satsing.
Marianne Hovdans oppgave berører en rekke temaer, så som likestilling, globalisering og utnytting av svakere stilte, og det er derfor ikke så unaturlig at den har fått mye medieoppmerksomhet, poengterer Isaksen.
– Saken har blitt tatt opp i Stortinget, og Marianne skal følge opp det som skjer. Om vi klarer å lage forskning som kan være med på å bedre arbeidsvilkårene for svake grupper i samfunnet, da er det en fjær i hatten ikke bare for oss personlig, men for hele UiB. For det er UiB som skaper forskningsvilkår med rom til å følge opp slike politiske prosesser, avslutter Lise Widding Isaksen.