Talene som forandret Norge
- Det er et stort hull i den norske kulturhistorien. Som forskningsfelt er den politiske kommunikasjonen forsømt, sier Anders Johansen. Nå kommer boken ”Virksomme ord” - en samling av landets viktigste politiske taler fra 1814 til 2005.
Anders Johansen er professor ved Institutt for informasjons- og medievitenskap. Sammen med førsteamanuensis Jens Kjeldsen har han tatt for seg mer enn hundre taler fra de siste 191 år. ”Virksomme ord” er det første verket av sitt slag i Norden.
- I andre land finnes det bindsterke samlinger av politiske taler. Det er påfallende hvordan man i Norge har dokumentert den skjønnlitterære historien, der er det virkelig ingen mangel på oppmerksomhet. Den politiske talen derimot, er aldri kommet til sin rett. Det er fordi vi har hatt en allmenndannelse som har vært overveiende estetisk orientert, ikke politisk og retorisk, sier Johansen.
Mye har gått tapt
Kjeldsen og Johansen har begge forsket på retorikk, og gjennom sitt arbeid oppdaget de en del interessante skikkelser gjennom historien. Det ble utgangspunkt for denne boken.
- Dette er først og fremst en tekstsamling, men det er ikke en samling språkkunst. Vi har ikke hatt noe mål om å få frem en kanon, men det er et forsøk på å slå ned på interessante politiske begivenheter, hvor møtet med publikum var like viktig som teksten. Utvalget vi har endt opp med, speiler situasjoner hvor talene førte til noe, hvor ordene var virksomme, sier Johansen.
Veldig mye materiale er gått tapt. Problemet er at taler ikke er laget for evigheten. De oppstår og forsvinner der og da. Ved hjelp av brev, memoarer, avisskildringer og andre kilder har Kjeldsen og Johansen forsøkt å rekonstruere de retoriske situasjonene.
- Problemet med taler er at de er muntlige, og mange talerer bruker ikke manuskript, sier Johansen.
Før 1857 ble ikke Stortingsdebattene dokumentert heller. Det var først i 1875 at vi fikk et stenografisk system som gjenga talene tilnærmet ordrett.
Talerommet ble sprengt
Talens form har endret seg voldsomt. I begynnelsen var talerommet veldig lite. Det var ingen partiorganisasjoner. De folkevalgte var ”landets bedste Mænd”, og representerte bare seg selv. Man drev nesten ikke valgkamp og det var få som stemte.
- I begynnelsen av det 19. århundre finnes det ikke noe organisasjonsliv som gir en anledning til å tale. Talerne var stort sett embetsmenn med akademisk utdannelse fra København. En liten latininspirert elite, som holdt taler folk flest knapt forstod, sier Johansen.
Etter hvert blir dette talerommet sprengt. I 1870-årene kommer politikken ut på andre arenaer. Det blir arrangert folkemøter, og i folkelige organisasjoner av mange slag begynner folk å ta ordet. Det oppstår på den tiden mange arenaer hvor folk får øvelse og skolering i å holde taler. Folk som tidligere har stått utenfor, får nå en stemme. Etter hvert blir politikk noe som foregår i hele det sivile samfunnet. På noen tilstelninger ble det holdt taler for 50.000 mennesker.
”Hele skikkelsen talte”
- Bortsett fra prestene, var det til å begynne med få som hadde trening i å holde taler. Men med fremveksten av venstrebevegelsen, og senere arbeiderbevegelsen, ble det skapt nye arenaer for offentlig meningsutveksling. Bjørnstjerne Bjørnson var en av de virkelig store folketalerne, og han var sentral i alt som skjedde i et halvt århundre. I tillegg var han en stor skuespiller. Han var kanskje en bedre taler enn dikter. Bjørnson planla alt nøye, lærte det utenat, innstuderte det foran speilet, det hendte til og med at han brukte sufflør. Han brukte hele kroppen, slik at øyenvitnebeskrivelser referer til at ”hele skikkelsen talte”.
I siste halvdel av 1900-tallet blir talen mindre utbredt. TV- og radio overtar og skaper nye retningslinjer for politisk kommunikasjon. Oppildnende kraft og energi ble erstattet av nærhet og varme.
- Når du kommuniserer via TV og radio, så henvender du deg ikke lenger til en stor masse, men til enkeltpersoner hjemme i stua. Hvis man bruker samme stil her, kan man fremstå som fanatisk og ubalansert. I stedet passet dette mediet perfekt for en rolig og personlig henvendelse.
Landsfaderen
Johansen mener vi kan forstå politiske karrierer ut fra denne utviklingen. Han bruker Einar Gerhardsen som eksempel.
- I mellomkrigstiden ble ikke Gerhardsen regnet som noen stor taler, men da radioen kom, så kom også Gerhardsen mer til sin rett. Her ble hans dempede, varme og naturlige måte å snakke på effektiv. Du kan høre på opptak fra den tiden, at stemmen hans sitrer litt, det er varme i den. Dette var nok med på å gjøre han til landsfader, fordi han taklet mediet så bra.
Johansen sier at massemediene gjorde slutt på massekommunikasjonen.
- Selv om vi forekommer politiske taler i dag også, som Gunnar Stålsetts Irak-appell foran 60 000 mennesker på Youngstorget, så er ikke folketalene like avgjørende lenger. Derfor er denne boken også på sett og vis en nekrolog, sier Johansen.