Til minne om Alf Kaartvedt

Med professor emeritus Alf Kaartvedts bortgang er nok en av søylene i det unge Universitas Bergensis borte. Kaartvedt var født i Bergen i 1921, tok examen artium ved Tanks skole i 1941 og ble cand.philol. ved Universitetet i Oslo i 1948 med historie som hovedfag. Han ble dr.philos. i 1957 på avhandlingen – Kampen mot parlamentarismen. Den konservative politikken under vetostriden 1880–1884 – et av de første moderne arbeidene om nyere norsk politisk historie. Kaartvedt loddet her dypt i 1880-årenes politiske landskap, og med sitt kjølig analyserende forhold til de politiske aktørene er avhandlingen en klassiker innenfor kritisk empirisk historieforskning.

Doktoravhandlingen ble springbrettet for en karriere som professor i historie ved Universitetet i Bergen (1957–88) og et fruktbart makkerskap med kollegaen, sørlendingen Knut Mykland. De utviklet et omfattende undervisningstilbud ved å dele kloden og historien mellom seg og signalisert ambisjoner om å bygge ut et bredt historiefaglig miljø ved UiB. Utfordringene stod i kø. Tunge komitéverv skulle aksles, nye stillinger kjempes frem, studieplaner utformes og en voksende studentmasse gis undervisning og veiledning. De var dekaner i en hektisk utbyggingsfase – Kaartvedt i årene 1965–67 – og de fikk vist sitt talent som imperiebyggere. Ikke bare nyskapningen Historisk institutt, men hele Universitetet i Bergen fikk nyte godt av deres entusiasme, innsatsvilje, arbeidskraft og politiske kløkt. Begge hadde sentrale roller i utbyggingen av samfunnsvitenskapene ved institusjonen. Kaartvedt var også formann i den nasjonale komiteen som utredet og planla ikke-europeiske kulturstudier i Norge, og sørget selv for etableringen av et livskraftig miljø i Midtøstens og det islamske Afrikas historie og kultur ved UiB.

Politisk historie var Kaartvedts forskningsfelt. Tre ruvende arbeider fulgte etter doktoravhandlingen: Første bind av Stortingets historie gjennom 150 år som dekker perioden fra Riksforsamlingen i 1814 til innføringen av årlige Storting i 1869, er blitt et standardverk om 1800-tallets politiske og konstitusjonelle historie.  Drømmen om borgerlig samling, første bind av Høyres historie, er en innsiktsfull og velskrevet fremstilling av partiets utvikling i årene 1884–1918 og et vektig bidrag til forståelsen av vår politiske historie. I 1995 fulgte den første sammenfattende fremstillingen av norske myndigheters innflytelse på utenrikspolitikken under unionen med Sverige (1814–1905) som del av bind 1 av Norsk utenrikspolitikks historie – et nybrottsarbeid preget av forfatterens inngående innsikt i den politiske, konstitusjonelle og unionelle utviklingen på 1800-tallet. Arbeidet gir både ny kunnskap om og innsikt i et komplisert utviklingsforløp.

Kaartvedt gjorde også en stor innsats i tilrettelegging og publisering av kildemateriale, bl.a. den politiske korrespondansen mellom Frederik Stang og Georg Sibbern i seks tykke bind. I hele sitt virke som professor i Bergen var han opptatt av å skape like gode forskningsmuligheter her som i hovedstaden – ikke bare for staben ved instituttet, men også for hovedfagsstudentene. Som lærer var Kaartvedts varemerke gjennomarbeidete og velstrukturerte forelesninger – gjerne over emner som der og da stod sentralt i hans egen forskning. Han formidlet ikke bare kunnskaper, men også innblikk i forskningsprosessen.

Som en markant gründer var Kaartvedt med på å skape en instituttkultur der samarbeid og samhold i kollegiet var kjerneverdier.