Rettsutvikling, menneskerettigheter og demokrati er tema når Gulatingsseminaret arrangeres for andre gang i Eivindvik i Gulen 5.-6. september.
– Norsk rett befinner seg i en brytningsperiode med sterkere internasjonal påvirkning enn på lenge. Med utgangspunkt i Gulatinget og Gulatingslova, som er den eldste norske retten vi kjenner, vil vi trekke linjene gjennom historien og se på rettsutviklingen frem mot dagens situasjon. Det er gjerne en noe overdreven forestilling om norsk rett som noe helt særeget. Norsk rett har alltid vært sterkt påvirket av nordisk og europeisk rett og, men graden av påvirkning har variert gjennom historien, sier professor Ernst Nordtveit, dekanus ved Det juridiske fakultet.
Han skal være møteleder ved årets Gulatingsseminar, som har foredrag om alt fra forholdet mellom norsk og europeisk rett i middelalderen til menneskerettigheter og internasjonal kamp mot kriminalitet og terrorisme på plakaten. Blant foredragsholderne er professor Anne Hilde Nagel ved Historisk institutt og jusprofessorene Asbjørn Strandbakken og Jørgen Aall. Utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson vil bidra med et innlegg om menneskerettigheter og demokrati.
Møtes i Tusenårsstaden
– Gulatingsloven er den tidligste nordiske lovboken som er bevart, forteller Knut Helle, professor emeritus i middelalderhistorie.
Han har vært sentral både i arbeidet med oppbyggingen av «Tusenårsstaden Gulatinget» og virkeliggjørelsen av Gulatingsseminaret. I 2001 gav han ut den faglige praktboken «Gulatinget og Gulatingslova».
Der skriver han at den bevarte Gulatingsloven inneholder rettsregler som var gjeldende på 1100- og det tidlige 1200-tallet, men som til dels går lenger tilbake, til Olav den hellige og trolig like til Håkon den gode omkring midten av 900-tallet. Det er rimelig å regne med at Gulatinget ble stiftet en gang i Harald Hårfagres regjeringstid, som et felles ting for Hordaland og Sogn og Fjordane. Senere kom ting- og lovområdet til å omfatte Vestlandet fra Sunnmøre til Agder.
– Jeg har vært interessert i Gulatinget helt siden begynnelsen av 1970-årene. Da var det stor strid i Gulen om hvor man skulle reise et minnesmerke over Gulatinget. De kunne ikke bli enige om hvor det opprinnelig hadde møtt. Da fikk jeg i oppdrag av Norsk kulturråd å lage en utgreiing av hvor den saken lå rent vitenskaplig, sier Helle.
Konklusjonen hans var at Gulatinget hadde kommet sammen på tre forskjellige steder. Først i Eivindvik, siden litt lenger sørøst i Flolid-området, før det til slutt ble flyttet til Bergen omkring 1300. På bakgrunn av dette vedtok Gulen kommune å benytte Flolid som markeringsområde for Gulatinget, og i 1999 vedtok fylkestinget i Sogn og Fjordane at Gulatinget skal være Tusenårsstaden for Sogn og Fjordane fylke. Gulatingsseminaret arrangeres som en del av hovedkomiteen for Gulatinget, Gulen kommune, Sogn og Fjordane fylkeskommune og Universitetet i Bergens arbeid med å gjøre Tusenårsstaden til en ny nasjonal og internasjonal møteplass for utveksling av viktige samfunnsspørsmål.
Speiler et samfunn
Også den gamle Gulatingsloven var påvirket av internasjonale forhold. Knut Helle har sammenlignet loven med andre gamle lovtekster og spesielt kartlagt engelsk lovpåvirkning.
– Det finnes klare paralleller. Loven om at giftemål med slektninger ut til og med sjette ledd er forbudt, finnes i en spesiell utforming som er felles for Gulatingsloven og eldre engelsk lovgiving. Et annet eksempel er forbudet mot å overfalle folk i deres eget hjem, som i Gulatingsloven kalles «heimsókn». Dette forbudet har jeg også funnet som «hamsocn» i eldre engelsk lovgivning. Dette er et verbalt samsvar som ikke kan være tilfeldig, sier Helle, som i boken sin skriver om Gulatinget fra Harald Hårfagres dager og frem til tinget ble flyttet fra Gulen til Bergen.
– I denne perioden finnes det fremdeles en balanse mellom bønder, kirke og konge, sier forfatteren, som ser Gulatinget som en møteplass mellom det vestnorske bondesamfunnet og de to offentlige maktene - kongedømmet og kirken, som begge søkte å organisere samfunnet under seg i middelalderen.
I første omgang var Gulatinget antagelig et allting, der alle friemenn kunne møtes. Senere ble det et lagting, et representasjonsting, dit hvert av tingfylkene sendte et visst antall «nemndemenn» eller oppnevnte menn, som sine representanter. Ikke bare i norsk, men også i nordisk og europeisk perspektiv er Gulatingsloven viktig fordi den speiler et bondesamfunn som gjennom tingmennene sine opptrådte selvstendig i forhandlinger med konge og kirke om å lage lover av felles interesse.
– Det er interessant å se hvordan bøndene på denne tiden fremdeles har det endelige ordet. Senere tok et sterkere rikskongedømme og en mer uavhengig kirke over makten, og Gulatingsloven ble foreldet, sier Helle.