De befant seg på hver sin side av Utøya da massedrapsmannen Anders Behring Breivik startet sine grufulle handlinger på øyen om ettermiddagen 22. juli. Christina Nessa var i teltleiren da hun hørte de første skuddene.
– Det ble full panikk og kaos. Alle sprang og instinktivt løp vi ned til vannet. Der fant vi en grotte som vi gjemte oss i, forteller Christina, som sitter i fylkesstyret i AUF i Hordaland.
Text in English here!
Her ble hun sittende i mange kalde timer, også lenge etter at gjerningsmannen var pågrepet. Først etter at hun var kommet til Sundvolden hotell oppdaget hun at hun hadde et lite brudd i foten.
Linda Lein, økonomiansvarlig for AUF i Hordaland, var i nærheten av vaffelteltet da de første skuddene ble løsnet. Hun løp mot kjærlighetsstien og gjemte seg i en skrent sammen med flere andre AUF-ere.
– Jeg så han ikke, men han sto oppe på stien og skjøt ned mot oss. Det var personer rundt oss som ble skutt, forteller Linda.
Tung tid
Jentene ønsker ikke å snakke så mye om det som skjedde på Utøya. Det er fremdeles vanskelig. Tiden etter 22. juli har vært tung.
– Det er fortsatt vanskelig å ta innover seg hva som har skjedd. Jeg syns fremdeles det virker som om det var en film, forteller Linda.
– På en måte føles det som om det skjedde i går, men samtidig som om det er et år siden. Jeg har problemer med tiden om dagen, tiden løper løpsk, sier Christina.
I etterkant har de fått god oppfølging fra Senter for krisepsykologi i Bergen. De opplever at mange ønsker å stille opp.
– Jeg hører til litt forskjellige steder og ble faktisk oppringt av tre kommuner med tilbud om hjelp. Det føles veldig godt. Folk reagerer ulikt, men jeg har oppfattet at de fleste har fått god hjelp, sier Christina.
Roser universitetet
Studentene roser universitetet for støtten som er gitt. De føler at det er kommet mye god informasjon på UiBs nettsider, blant annet om hvordan man kan få hjelp.
– Jeg føler at universitetet har gjort dette skikkelig. På åpningen tirsdag spilte de ”Til ungdommen” av Nordahl Grieg og det syns jeg var veldig fint, sier Christina.
– Det er godt å vite at universitetet ser alvorlig på situasjonen. Da SV [Det samfunnsvitenskapelige fakultet, red.anm.] hadde sin åpningstale til studentene i Grieghallen på mandag tok de opp at mange kjente noen som er berørt og satte fokus på at alle må ta hensyn. Det var veldig fint, sier Linda.
UiB i samarbeid med Studentsamskipnaden (SiB) varslet tidlig at de stilte psykologer og prest til rådighet for studenter og ansatte som har behov for hjelp. Noen har allerede tatt kontakt, men sjefpsykolog Øystein Sandven i SiB er i beredskap fremover nå som semesteret har startet og studenter som hører hjemme i andre deler av landet kommer til Bergen.
Linda Lein mener det er viktig at alle som føler behov benytter seg av hjelpen som tilbys, ikke bare dem som opplevde dramaet på nært hold.
Svært relevant pensum
For Linda er det første møte med universitetet denne uken. Hun skal begynne på europastudiet ved SV og ser fram til å komme inn i studentrutinene.
– Å starte på universitetet er noe jeg har gledet meg til. Det er annerledes å delta på fadderuken etter at dette skjedde, men jeg tror også det blir godt å komme i gang med studiene, sier Linda.
Christina Nessa tar fatt på andre året med jusstudier på Dragefjellet. Det begynner med erstatningsrett.
– Plutselig blir pensum veldig aktuelt. Jeg gleder meg, selv om det kan bli tungt å sette av tid til å lese. Men det blir godt å ha noe å gjøre på, godt med rutiner og distraksjon, sier Christina.
Sterkere engasjement
Hun kommer opprinnelig fra Hjelmeland i Rogaland. Mens hun satt i grotten på Utøya tenkte hun på lillebrødrene sine. Mobilen hadde hun mistet da hun flyktet i panikk, og det tok lang tid før hun fikk varslet familien om at hun var i live.
For brødrene var det vanskelig å si adjø da storesøster skulle reise hjemmefra til Bergen. Christina Nessa merker at noe er annerledes nå.
– Det var mange som ble voksne den 22. juli, sier hun.
Også Linda kjenner at hendelsene på Utøya vil følge med henne.
– Jeg blir ikke den samme etter det som har hendt. Jeg kommer alltid til å bære 22. juli med meg. Men selv om saken har preget både meg selv og organisasjonen, så har det også bidratt til at engasjementet og ideologiene vi tror på er sterkere enn noen gang, sier Linda Lein.
