Saken handler om en doktorgradskandidat som fikk avhandlingen sin underkjent da den ble levert inn på Det medisinsk-odontologiske fakultet (MOF) i november 2010.
– I prinsippet handler dette om at kandidaten har referert andre vitenskapelige arbeid uten tilstrekkelig referanse, forteller Steinar Hunskår. Hunskår er professor ved Institutt for samfunnsmedisinske fag og var veileder for stipendiaten.
– Etter at bedømmelseskomiteen kom til sin beslutning var jeg enig i konklusjonen om at avhandlingen måtte refuseres. Men dommen var jeg ikke enig i, sier Hunskår til På Høyden.
Kan skrives ut i dag
Når en avhandling refuseres kan kandidaten få beskjed om å omarbeide avhandlingen og levere inn på nytt, eller kandidaten kan bli utskrevet av Ph.D.-programmet og fradømt retten til å levere avhandling.
– Fakultetet konkluderte med at dette var gjort med forsett og grov uaktsomhet. Derfor vedtok fakultetsstyret at han skulle skrives ut av programmet. Jeg mente at det ikke var gjort med vilje – stipendiaten kunne forklare hvorfor noe av dette var kommet frem. Det har det sentrale redelighetsutvalget akseptert, de mener ikke det var gjort med forsett. Det som forundrer meg er at når et av hovedanklagepunktene er frafalt – hvorfor påvirkes ikke dommen av det? spør han.
Kandidaten har bedt om at vedtaket i fakultetsstyret blir gjort om, slik at han kan levere en ny versjon av avhandlingen. I innstillingen fra universitetsdirektøren står det: «Klagen tas ikke til følge». Det skriver Bergens Tidende, som først omtalte saken.
– Helt ubegripelig
Alt dette får professor Eivind Meland til å reagere kraftig.
– Kandidaten har prøvd å forklare at han hadde forsett om å føre inn referansene og kildene han hadde brukt, men at det var helt spesielle omstendigheter i hans liv akkurat da som gjorde at han ikke var oppmerksom nok på at referansen var falt ut. Han har bedt om at dette vektlegges, og at han får samme mulighet som andre i lignende saker har fått – muligheten til å levere på nytt, forteller Meland.
– For meg er det helt ubegripelig at universitetet viser en total mangel på medmenneskelighet. Det er et sånn stivsinn at jeg blir helt syk av det, tordner han.
«For streng straffepraksis ved universitetet fører ikke bare til fordømmelse av nybegynnere i akademiet. Vi andre tvinges enten til å be om avskjedigelse eller leve i hyklersk prektighet», skriver professoren i en kronikk om denne saken.
– Inkvisisjon, ikke rettssamfunn
Universitetsstyret har ifølge Meland fått to sakkyndige til å gå gjennom denne saken. De sakkyndige skal ha kommet frem til at det ikke er hold for anklagene om forsettlig fusk, og han sier at de har kritisert fakultetet for saksbehandlingen.
– Det er helt utrolig at noen kan oppleve å bli behandlet på denne måten i et sivilisert samfunn. Dette er en grov måte å stille rettsprinsipper på hodet – en blir tvunget til å bevise sin uskyld. Slikt hører hjemme i inkvisisjonen, ikke i et moderne rettssamfunn, sier Meland.
Professor Meland understreker at han ikke har noen akademisk interesse i denne saken, men at han kom inn i den ved en tilfeldighet.
– Jeg reagerer når medmennesker blir tråkket på, så derfor har jeg valgt å engasjere meg, sier han.
Han er i likhet med Hunskår ikke i tvil om at kandidaten har gjort noe som er i konflikt med god publiseringsskikk.
– Men det er ting vi velger å se gjennom fingrene med i de akademiske institusjonene. Hvis vi nå skal henfalle til en så streng straffepraksis blir det vanskelig å få til en dialog om hvordan vi kan få en publiseringspraksis som tåler et kritisk lys, sier Meland.
I strid med læringsprinsipper
Ifølge Hunskår er det to sider i denne saken som er viktige. På den ene siden er spørsmålet om hvor streng en dom skal være.
– Den andre – den mer prinsipielle – er om det er slik vi skal behandle feil. I helsevesenet er det ikke slik vi tenker lenger. Der prøver vi å si at feil skal komme på bordet slik at vi kan lære av dem. Jeg vil jo si at i en god akademisk tradisjon har vi mye å lære av den tilnærmingen, sier han.
Hunskår mener nemlig ikke tankene om straff og fordømmelse er noen god vei mot bedre vitenskap.
– Tvert imot er åpenhet viktig. Selvsagt skal vi endre og forandre når ting blir gjort galt. I denne saken har ikke dette blitt publisert, så ingen har blitt forledet eller tatt skade av det. Sånn sett har en det beste utgangspunktet for å gå inn i en læringsprosess, sier han.
Lukkede dører
MOF-dekan Nina Langeland sa til Bergens Tidende i går at hun ikke kunne kommentere denne saken.
– Men alle saker som gjelder underkjenning av avhandlinger er trasige, sa hun.
Saken behandles av universitetsstyret i dag, torsdag. Behandlingen foregår bak lukkede dører, og sakspapirene er unntatt offentlighet.
