Etter at universitetstyret (sak 76, 2011) vedtok å øke de sentrale dekningsbidragene for 2012 som en forberedelse på en forventet ytterligere økning for 2013 har konsekvensene av dette vært til dels heftig debattert i På Høyden sine leserbrevspalter. Siden dekningsbidraget ble fremforhandlet med NFR for om lag 10 år siden har disse midlene nå blitt inntekter som institusjonen har gjort seg avhengig av på alle tre nivåer i organisasjonen. Når fordelingsnøkkelen for 2012 endres til fordel for sentralnivået får det derfor naturlig nok konsekvenser nedover i organisasjonen.
Dekningsbidrag regnes ut basert på overslag over hva kostnadene for universitetsforskning er. Et nasjonalt utvalg beregnet i 2007 felleskostnadene til anslagsvis 300-400 000 årlig. Til sammenlikning er dette omtrent 10 ganger prisen av å leie kontorplass i byn. Modellene bak sluttsummen for dekningsbidrag er av typen sum av utgifter totalt deretter delt på antall (vitenskapelig) ansatte. De synes å se bort fra at telleren i brøken er grunnleggende utgifter som i varierende grad avhenger om det er 10 eller 100 brukere og som er en forutsetning for det at universitetet eksisterer. Inntjening fra prosjektene, i form av økte publiseringspoeng og avlagte grader tas heller ikke med. Men det mest uheldige er manglende mulighet for prosjektavhengige dekningsbidrag som i større grad gjenspeiler direkte dokumenterbare utgifter basert på om prosjektet innebærer, for eksempel, bruk av kostbart utstyr.
Et argument for mer dekningsbidrag er selvsagt at det kan gi mer inntekter til UiB som igjen kan gi handlingsrom til å styrke forskningen ved institusjonen, enten det nå er innen det fagfeltet som dekningsbidraget kommer fra – eller andre. Det er imidlertid flere argumenter som taler mot større dekningsbidrag – spesielt på de som kommer fra NFR: Økes dekningsbidraget vesentlig så blir det også midler til færre forskningsprosjekt. For den vanlige forsker betyr det mindre sannsynlighet for prosjektgjennomslag og mer søknadsskriving. Og for UiB er det ikke sikkert at en hardere konkurranse om færre prosjekter gjør oss til vinnere. For det andre kan økt sentral inntjening fra dekningsbidrag også bli brukt til å fordyre driften ytterligere ved for eksempel å ta oss råd til å etablere nye enheter og aktiviteter man strengt tatt kan klare seg foruten og som man kanskje ikke ville funnet mulig å etablere om ikke et økende dekningsbidrag kom seilende. For det tredje kan det også være en konkurransefordel hvis man makter å organisere eget bruk slik at dekningsbidraget en ekstern aktør må betale til UiB er mindre enn den som må betales andre steder.
Det andre problemet er UiB sin modell for fordeling av dekningsbidrag internt, hvor langt mindre enn halvparten av har gått til den enheten hvor prosjektet utføres. Når nøkkelen nå vris til enda større sentral andel er det ikke underlig at motivasjonen til å skaffe ekstern finansiering synker. Det at prosjekter og gaver uten dekningsbidrag problematiseres gjør heller ikke saken bedre. UiB styret burde forstått verdien av å la en vesentlig del av dekningsbidraget blitt igjen ved den enheten hvor forskningsmidlene skaffes og forskningen utføres. Samtidig burde styret slå fast at prosjekter uten dekningsbidrag også ønskes velkommen. Både Kreftforeningen, NFR, Nordisk Ministerråd og EU opererer i dag med slike støtteordninger og det burde være innlysende at slike prosjekter også er av stor verdi for UiB.
Fremfor å være i forkant av mulig større dekningsbidrag fra NFR i 2013 kunne man tenkt seg et styre som meislet ut prinsipper som både var motiverende og tilpasset det varierte landskapet av støtteordninger som finnes. Tre sentrale punkter burde vært:
(i) Dekningsbidrag trekkes fra prosjekter hvor dette er fremforhandlet og etter til enhver tid gjeldende satser.
(ii) 50% av dekningsbidraget skal alltid gå til forskningsutførende enhet (institutt).
(iii) Prosjekter uten dekningsbidrag anses som et viktig tilskudd til virksomheten i den grad utførende institutt har kapasitet og at prosjektet der inngår som en naturlig del av virksomhetens planer. Det skal ikke avkreves sentrale dekningsbidrag fra utførende enhet på dette.
Den niende august bidro også min dekan, Dag Rune Olsen til denne debatten. Etter å ha lest hans innlegg tolker jeg ham slik at jeg arbeider på et fakultet som er for økte dekningsbidrag (men ikke på pågående prosjekter), for motiverte forskere og for et mangfold av inntektskilder. Det siste ”for” er jeg enig i, men kanskje er det første ”for” ikke bare til det beste og kanskje utelukker det realisering av ”for” nummer to?