I dag offentligjør Norsk kunnskapskilde for biologisk mangfolk, Artsdatabanken, sin oversikt over fremmede arter i Norge og hvilken økologisk risiko disse utgjør. Artene som truer med å spre seg i norsk natur og påvirke stedegne naturtyper havner på den såkalte svartelista.
Samtidig gjør Heidi Iren Saure seg ferdig med sitt doktorgradsarbeid om virkninger av innført gran i vestnorsk natur. Den amerikanske sitkagranen, i sin tid plantet av økonomiske årsaker, truer nå vestnorske kystlyngheier.
– Sitkagranen bør etter min mening svartelistes, konkluderer Saure.
Uenighet
Hvis granen svartelistes vil man for eksempel kunne gå aktivt ut og fjerne framvekst av sitkagran i verdifulle lyngheiområder. Men ikke alle er enige i at arten, verdens største gran, bør ryddes vekk. Noen vil plante mer.
– Ideen om å plante mer gran for å ta til seg mer CO2 og beskytte klima har vært oppe. Jeg mener det er tvil om hvor effektivt det vil være, og et ubesvart spørsmål hvor man skal plante den. Det vil kunne gå utover kulturlandskap uten å få mye tilbake, sier Saure.
Artsdatabankens liste er kun rådgivende, men vil gjøre det vanskelig å argumentere for mer utplanting av sitkagranen, mener Saure.
Artikkelen fortsetter under bildet. Det står ingen sitkagran på plenen utenfor Institutt for biologi, bare et lite løvtre, men forsker Heidi Iren Saure er bekymret for følgene av artens spredning på vestlandet ellers. (Foto: Matias Helgheim)
Tett og mørkt
Saure spår at man om noen år kan se hele skoger med siktagran, om spredningen fortsetter. Her på vestlandet ble sitkagranen i sin tid verdsatt for sin slitestyrke. Den tåler vind og sjø og kunne beskytte både skog og mennesker mot vær, og på 50-tallet ble det gjort storskala planting. Sitkagran har tettere grener og dekker bakken mer enn såkalt vanlig gran, og Saure har undersøkt hvordan dette påvirker artsmangfoldet der treet sprer seg.
– I forhold til andre trær klarer lyskrevende arter seg dårlig under sitkagranen, siden trekrona er så tett, og miljøet blir mørkt og fuktig. Skogsplanter kan dermed erstatte lyskrevende lyngheiarter som klarer seg under for eksempel furu.
Lyngheilandskapet er spesielt viktig å ivareta fordi det i Norge fortsatt er bedre bevart enn i andre land der det har preget landskapet. Lyngheisenteret på Lygra, stiftet av blant andre UiB, fikk i 2001 UNESCOs kulturlandskapspris.
Svarteliste
Artsdatabanken kom med sin første rapport i 2007. Da ble siktagranen knapt nevnt, men det har kommet noe mer viten om dens virkning på artsmangfolden siden. Heidi Iren Saures studier er ikke med i grunnlaget for årets oppdatering, men hun håper likevel de har kommet til noenlunde samme konklusjon om faren ved videre spredning.
– Om man ser på deres kriterier for å svarteliste arter, som koloniseringspotensiale og spredning i dag bør sitkagranen absolutt kvalifisere.