I 2003 vant daværende stipendiat Dag Øistein Endsjø over den norske staten i Efta-domstolen. Flere universitet hadde til da brukt radikal kjønnskvotering ved at de bare ansatte kvinner i øremerkede professorstillinger. Kollegiet ved Universitetet i Oslo vedtok i år 2000 å ansette tre kvinnelige professorer årlig på mannsdominerte områder. Endsjø og flere andre stipendiater anket vedtaket inn for Likestillingsombudet, som ikke behandlet saken siden den gjaldt universitetsloven. Endsjø tok saken videre, og fikk i 2003 medhold i at vedtaket var et brudd på EØS-avtalen, som krever likebehandling av kjønn. Dermed var radikal kjønnskvotering blitt ulovlig i Norge.
Bare finere tall
I dag er Endsjø professor i religionsvitenskap ved Universitetet i Bergen, og en aktiv samfunnsdebattant. I 2003 sa han dette om dommen til Uniforum:
– Jeg synes dommen er gledelig. Jeg håper den kan bidra til at universitetet og politikerne snur fokuset bort fra statistikken og mot diskriminering som problem. Øremerking av vitenskapelige stillinger for kvinner synes på statistikken, men øremerkingen gjør ingen ting med den faktiske diskrimineringen i systemet. Den gir bare et finere tall.
Likestilling er ikke bare kjønn
I forbindelse med ansettelsessaken på Institutt for sammenliknende politikk der Leiv Marsteintredet mener at en kvinne er blitt ansatt foran ham gjennom radikal kjønnskvotering, kommer problemstillingen opp igjen.
– Jeg kjenner ikke denne saken spesifikt, men om det faktisk har foregått uregelmessigheter for å få ansatt en mindre kvalifisert person bare på grunn av kjønn, er det alvorlig. Det er generelt interessant at UiB bryr seg lite om verken likestilling eller å stoppe praksis som kan virke diskriminerende. De bryr seg bare om kjønnsbalanse, og er heller ikke interessert i andre faktorer enn kjønn. Det er ikke likestilling men kjønnsbalanse som er målet deres, sier Endsjø til På Høyden.
– Kjønnsbalanse blir fremstilt som et absolutt mål. Men målet må jo være at ingen former for diskriminering finner sted, og at man får frem de beste, uansett bekjentskap, kjønn, funksjonsevne, etnisitet eller andre faktorer som burde vært irrelevante.
Endsjø berømmer rektor Sigmund Grønmo for å ha gått inn for en utvidet likestillingspraksis, men etterlyser effekten.
– Rektor har gått inn for en mer generell likestillingspolitikk, men den har dessverre ikke fått stor praktisk betydning.
Dobbeltarbeidende menn
Han mener at vi må se på en rekke andre faktorer dersom vi vil ha likestilling, og fjerne diskriminering.
– Vi må se nærmere på hvordan diskriminering generelt kan arte seg i et universitetsmiljø, uansett hvem som rammes. Vi må også se på andre tradisjonelt diskriminerte og underrepresenterte grupper, og faktorer som sosial bakgrunn, etnisitet, funksjonsevne og seksuell orientering. Men det har ikke universitetet tall på, og det kan dessverre synes som de heller ikke ønsker det, sier Endsjø.
– Jeg etterlyser ikke noen radikal kvotering, eller at man absolutt må ansette en funksjonshemmet litteraturviter. Mange fag er små, og det blir absurd å tenke slik. Hovedpoenget er at man må finne ut hva som fungerer, og hva som ikke fungerer for å fremme likestilling og hindre diskriminering. Man må rette tiltak der skoen trykker, og kjønn alene synes ikke lenger å være noen faktor. En mannlig kandidat kan også være dobbeltarbeidende eller føle at det er vanskelig å navigere i universitetsmiljøet, poengterer Endsjø. Både menn og kvinner kan utsettes for diskriminering i ansettelsessaker fordi noen ikke liker deres vitenskapelige fokus eller fordi en intern kandidat favoriseres. Å ha klarere linjer for hvordan søkere skal evalueres, mindre toleranse for svært smale utlysninger og en formell ankeinstans for dem som mener seg urettmessig behandlet, er alle tiltak som kan vurderes. Det hadde også vært fantastisk med et universitet som profilerte seg på mangfold generelt.
Han mener at moderat kvotering så lenge det er et akseptert virkemiddel, også må brukes på andre områder, som funksjonsevne, sosial bakgrunn og seksuell orientering – også for menn der disse er underrepresenterte.
Ideologi, ikke likestilling
Ideen om å telle kvinner i enhver sammenheng har lite med likestilling å gjøre, ifølge Endsjø.
– Dette handler ofte ikke om likestilling, men om ideologi. Det kan fremstå som en slags forsinket hevn mot menn generelt, når for eksempel Kari Wærness – en viktig premissleverandør for denne politikken ved UiB – sier at tiltak for bedre kjønnsbalanse kan gå ut over flinke, unge menn, men at «dette er en konsekvens vi er nødt til å ta». [sitat Studvest 21.2.2007]
– Det er samtidig viktig å være klar hvor historisk begrunnet det er at kjønnsbalansen er så skjev som den er i dag. Snittalderen på professorer er vel nærmere 60 år, og kjønnsbalansen må sees i forhold til balansen på kandidater da disse ble ansatt. I 1990 var f.eks. kvinneandelen på avlagte doktorgrader bare 17 prosent. Her ser en ofte en interessant allianse mellom en del eldre menn og yngre feminister. Hvis disse eldre mennene virkelig mente at kjønnsbalanse var så viktig, kunne de vel heller selv ta konsekvensen av det ved å fristille stillingene sine, sier Endsjø.
Forsidefoto: Paul Sigve Amundsen
