Ragnhils Setsaas er statssekretær i Kunnskapsdepartementet. Hun mener en rankingliste som Times Higer Education ikke er egnet til å peke ut tiltak som skal gjøre UiB bedre.
– Vi skal alltid strekke oss for å bli bedre. Men det er institusjonen selv som vet hvor forbedringer best kan skje, sier hun til På Høyden.
UiB vs Ivy-League?
– Er det viktig å ta hensyn til THE-rangeringen?
– Det er viktig å ha ambisjoner og å strekke seg for å bli bedre. Samtidig er eksperter skeptiske til flere av kriteriene i rangeringene. Bjørn Stensaker ved Universitetet i Oslo har tidligere regnet om Shanghai-rangeringen i forhold til folketallet, og da kommer Norge ganske godt ut. Når kriteriene inneholder spørsmål om hvor mange Nobelpriser og andre medaljer de ansatte har, sier det seg selv at større land og større universiteter har større sjanser enn vi, sier Ragnhild Setsaas.
– Hvor realistisk er det at et lite universitet i en liten by som Bergen kan hevde seg i konkurranse med Harvard og Oxford?
– Alle kan bli veldig gode på noe. Men som du selv er inne på, har størrelse også noe med saken å gjøre, sier Ragnhild Setsaas til På Høyden.
– Vi må se bak totalscoren på ranking og se hva de faktisk viser og ikke viser. Når det kommer til omdømme, baseres en tredjedel av scoren på en survey fra akademikere verden over. Da er det ikke rart at et lite og ungt universitet som Bergen sliter sammenlignet med store og mer kjente universiteter, sier rektor ved UiB, Sigmund Grønmo.
– Vi har levert feil tall
Sigmund Grønmo forklarer årets listefall med at Times Higher Education la feil tall fra UiB til grunn under årets rangering.
– Vi gjorde dessverre en feil da vi rapporterte inn studenttallene. Vi har meldt inn et tall som er flere tusen for høyt. Dette totale antallet skulle vært korrigert for en del forhold. Vi har ikke kvalitetssikret innrapporteringen vår, men vil sørge for at det blir riktig neste år.
Ønsker å være på topp 200
– Har UiB en ambisjon om en god plassering på denne listen?
– Det er viktig for oss å være blant de 200 fremste. En god plassering er viktig for profileringen av universitetet. Det som er bra, er UiB på THE-rankingen går fram med et helt poeng på siteringer, og at QS-rankingen viser at vi i fjor har gått fram fra nr. 92 til nr. 64 i verden nettopp på siteringer, som er det fremste uttrykket for kvalitet i forskningen.
Elite eller bredde
Samtlige norske breddeuniversiteter taper. Svenske universiteter gjør det vesentlig bedre. Danske universiteter gjør det enda bedre, samtlige tre universiteter på topp 200 avanserer. Århus universitet fra 125 til 116, København universitet fra 135 til 130. Danmarks tekniske universitet (DTU) står for den sterkeste framgangen, fra 178 til 149.
– Rankingdirektør Phil Baty sier til Universitetsavisa at den danske forskningspolitikken med blant annet evne til fokus på enkelte utvalgte felt har gjort utslaget. Han sier også at ressursene bør konsentreres hvis et universitet vil nå opp. Er dette et signal om at breddemodellen ikke gir de beste universitetene?
– I Norge er det viktig at vi har god tilgang til høyere utdanning over hele landet. I Norge er det dessuten vedtatt politikk å satse på sentre for fremragende forskning (SFF), for å bygge opp de miljøene som har faglige fortrinn og presterer godt. Å satse på eliteuniversiteter er derfor ikke vår politikk. Samtidig hevder vi oss godt innen de fagfeltene vi er sterke på: Klinisk medisin, landbruksvitenskap, zoologi, molekylærvitenskap/genetikk, geovitenskap og økologi/miljøfag siteres våre forskningspublikasjoner mer enn 40 prosent over verdensgjennomsnittet, sier Ragnhild Setsaas.
– I Danmark har de satset godt på de fremste universitetene. I Norge har vi over førti institusjoner for høyere utdanning, og en ideologi om at ingen skal forfordeles. Men skal et UiB komme høyt opp, må vi satse på kvalitet over hele den bredden vi har. Ellers vil vi ikke gjøre det bra, sier Sigmund Grønmo til På Høyden.
