UiBs grotteforsker i «Fakta på lørdag»
Geologiprofessor Stein-Erik Lauritzen er blitt en velkjent hulemann. Hans jakt på klimagåtens løsninger gjennom å analysere dryppstein, er fengende fjersynsstoff. Lauritzen åler seg vei til sitt underjordiske forskningslaboratorium i Nordland, vasser i bjørneskjelett dypt inne i Draculas fjellandskap og samler prøver i Den sovende drages hule i Kina. UMS’ dokumentar om UiB-forskerens arbeid er allerede vist på belgisk og finsk tv, og lørdag 4. mai kommer den på NRK1.
«Vi menn» er på hugget. Neste nummer inneholder en tresiders-reportasje om professor Lauritzen og hans arbeid. En langhåret, barsk professor i kalde, fuktige omgivelser. Faget geologi blir profilert i nye kanaler, på nye måter.
– Jeg har vært litt skeptisk til «gutta på tur»- vinklingen, men ser jo tydelig at arbeidet mitt er spennende. Både innholdsmessig og visuelt. Geologi som fag har jo vært temmelig usynlig, særlig i videregående skole. Mitt håp er at dokumentaren «Grottemannen» og omtalene av den, kan være med å rekruttere studenter og skape blest om fagområdet. Tilbakemeldingene jeg har fått fra dem som har sett filmen, tyder på at UMS har klart å lage en inspirerende dokumentar, sier Stein-Erik Lauritzen som er Skandinavias eneste professor i grotteforsking (speleologi). Produsentene Arnt-Øyvind Siem og Nils Arne Sæbø har blant annet fulgt UiB-forskeren på feltarbeid til Nord-Norge, Romania og Kina. Dokumentaren «Grottemannen» sendes 4. mai på NRK1.
Nøyaktige målemetoder
Kalksteinshulene er arkiv for tidligere tiders fauna- og klimahistorie. I dryppsteinene finner man tydeligere åringer, omtrent som i trær, og tykkelsen på dem viser hvordan kalksteinen har vokst år for år. Dette avhenger av hvor mye det har regnet (dryppehastigheten) og kalkmengden i vannet. Kalkoppløsningen varierer med temperaturen og ulike prosesser i jorden. Dryppvannet gir også indikasjoner på klimaforhold. Fordelingen av tunge og lette oksygenatomer i nedbøren er delvis styrt av temperaturen der det regner, og dette forholdet kan man lese av i dryppsteinene.
– Vi har få gode klimaarkiver på land. Foruten innsjøer og treringer er dryppstein det aller viktigste. Disse kan nemlig bli utrolig gamle. I Nord-Norge har man funnet dryppstein som er 750.000 år. Det vil si for over seks istider siden! En annen fordel med dryppsteinene er at målmetodene vi her bruker er veldig nøyaktige, sier Lautitzen, som er tilknyttet paleogruppen ved Bjerknessenteret.
Funn av faunakomponenter i hulene forteller også noe om klimaendringer. For ti år siden gravde Lauritzen og hans team opp rester av en isbjørn i en hule i Kjøpsvik i Nordland. Magnetiske signal i sedimentene tyder på at dette skjelettet er 115.000 år gammelt, og er dermed den eldste isbjørnenen som noen gang er funnet. I samme lag fant de også overraskende nok rester av ulv, mår og markmus.
– At vi fant skjeletter av dyr som trives best i iskanten sammen med for eksempel markmus som liker gress, betyr ikke at de har levd samtidig, men det er et tydelig tegn på at det har vært et klimaskifte i denne perioden. Dette underbygger teorien om at det også i fortiden var store variasjoner i temperaturen, noe som tyder på at klimaendringene vi opplever i dag i hovedsak har naturlige årsaker, forklarer Lauritzen
Turistkart og drikkevannanalyser
En speleolog har også andre oppgaver enn klimaforskning. Forvaltningen av kalksteinhulene er en viktig del av grotteforskerens arbeide. Det er også undersøkelser av grunnvannsystemer i hulene. Grottene er egentlig tørrlagte grunnvannsledninger. Vann i kalkstein blir lett forurenset siden hulen fungerer som et rørsystem med dårlig filtrering. Når 25 prosent av jordens befolkning er avhengig av å ta drikkevannet sitt fra slike reservoarer, forstår man at studier av denne typen grunnvannsystemer blir svært viktig.
– Sammen med flere studenter har jeg de siste årene jobbet mye i Grønli-grotten i Rana som er Norges eneste turistgrotte. Arbeidet har hittil resultert i tre interessante hovedfagsoppgaver. En har sett på hvordan hulen har utviklet seg i forhold til sprekkesystemer i istiden. En annen har sett på hulens hydrologiske omstendigheter i fortiden gjennom å studere sedimenter som leire, sand og digre rullesteiner. Den tredje oppgaven dreier seg om grunnvannsystemet i Grønli-grotten. I tillegg til å analysere drikkevannssituasjonen, kan undersøkelsene fortelle noe om hvordan grotten vil utvide seg i fremtiden. Tilsammen utgjør de tre studiene en god og fullstendig hulehistorie, sier Stein-Erik Lauritzen, som kan fortelle at for å få gjennomført oppgavene måtte de tre studentene kartlegge hele hulen, noe som var en enorm jobb. Det har ført til at eierne av Grønli-grotten nå har fått en fullstendig kart over grotten som de kan utstyre turistene med. Det viser seg at grotten er over 4000 meter lang, og ikke 2500 som man trodde tidligere. Vi har hatt et godt samarbeid med lokalsamfunnet i Rana.
Feltarbeid verden over
Stein-Erik Lauritzen har et bredt kontaktnett verden over. Han er blant annet ofte besøkt huler i Romania og Kina. Grotter på sydlige bredder er større og har mer hurtigvoksende kalksteiner på grunn av generelt høyere temperaturer. Ved å ta prøver her kan han sammenligne klimakurvene på flere breddegrader. Han blir også orientert om andre grotteforskeres faunafunn. I UMS dokumentar følger vi ham idet han får stige ned i hulebjørnenes kirkegård i en grotte i Romania, mange hundretusener år gammel.
– Det er utrolig fascinerende å finne slike eldgamle spor. Som å kikke i historiens dagbok. Jeg er glad for at dokumentaren synes å formidle denne fascinasjonen. den er jo en viktig motivasjon for vårt arbeide, sier grottemannen Lauritzen.