Professor emeritus Jens Christian Hansen, Institutt for geografi, Universitetet i Bergen, fyller 70 år søndag 5. Mai.
Hansen er født i Bodø, og deler av hans faglige virke har tatt farge av hans intime kjennskap til den nordlige landsdelen. Han startet riktignok sin karriere med et arbeid som tok sitt tema fra Europa. Hans hovedfagsoppgave hentet nemlig sitt stoff fra Dombes i Frankrike hvor han oppholdt seg i lengere tid med fransk statsstipendium. Resultatet var en analyse holdt i datidens forskningstradisjon fra den franske regionalgeografiske skole. Senere har hans virke som forsker helt ut vært viet norske forhold. Om vi skal driste oss til å sammenfatte hovedinnsatsen i en så omfattende forskergjerning, måtte dette bli regionalgeografiske analyser og synteser.
Hansen tok språklig-historisk embetseksamen med geografi hovedfag ved Universitetet i Oslo 1959. Etter å ha virket som universitetslektor ved UiO (1962-64) kom han til Bergen i 1965 og er blitt værende her siden. Han arbeidet først som lektor ved det nyopprettede geografiske institutt ved universitetet, som var samlokalisert og delvis integrert med det eldre instituttet ved Norges Handelshøyskole. Etter en kortere tid som dosent (1970-72) ved Norges Handelshøyskole har han fra 1/1 1973 vært professor ved Universitetet i Bergen, de siste årene som seniorstipendiat, en stilling som har vært øremerket til forskningsoppgaver.
Det finnes klare linjer i Jens Christian Hansens faglige virke. Den regionalgeografiske orienteringen kan sammenfattes til tre slike: industristedenes plass i den norske samfunnsutviklingen, regionale problemer og regionalpolitikk og den norske bosettings- og befolkningsutviklingen, særlig i den siste halvdel av det 20 århundre. Disse hovedtemaene henger for øvrig godt sammen og virker gjensidig berikende i forskningssammenheng. Dette har også Hansen evnet å kombinere, ofte på en mønstergyldig måte.
Bak denne vitenskapelige orienteringen finner vi en forsker opptatt av og nysgjerrig på problemer knyttet til en rasjonell utnytting og utvikling av våre ressurser. Det er betegnende at det viktigste mer populariserte arbeid fra Hansens hånd, bind 1 i Gyldendals verk Det moderne Norge fra 1982, bærer tittelen Ressursene våre. Han var blant de første som satte de ensidige industristedene og deres problemer på kartet, et tema som han har forfulgt helt opp til i dag. Han skrev flittig, særlig i regionfaglige tidsskrifter om rasjonelle og irrasjonelle tilnærminger i den norske regionalpolitikken. Dette førte ham også inn i debatten om en tidstilpasset kommune- og fylkesinndeling. Det siste var for øvrig en problemstilling han hadde tatt opp allerede i sin doktoravhandling fra 1970, “Administrative grenser og tettstedsvekst”. Bosettings- og befolkningsspørsmålet har vært gjenstand for nitid behandling, først gjennom et større forskningsprosjekt fra 1970-årene, Geografiske studier av utkantstrøk i Norge. Her stod metodiske problemer i et noe uryddig datalandskap i sentrum for interessen. Senere har Hansen vendt tilbake til befolknings- og bosettingstemaet i oversikter og analyser av hovedlinjene i utviklingen. Særlig kjent i denne sammenhengen er hans polemikk fra 1980-årene med Ottar Brox som i 1970-årenes utvikling noe prematurt så en konsolidering av det norske bosettingsmønsteret, riktignok dels støttet av internasjonale funn. Her påviser Jens Christian Hansen med utgangspunkt i solid forankrede geografiske metoder at den tilsynelatende konsolideringen mer var en episode enn en ny trend.
Selv om vi fortsatt kan se spor av Hansens tidlige forskning, betyr ikke dette drøvtygging av gamle problemstillinger. Han har gjennom sine senere arbeider vist at han behersker den vanskelige balansegangen mellom kontinuitet og fornyelse. Hans første arbeider, bortsett fra de mindre, polemiske artiklene, var i hovedsak tungt regionalt beskrivende, ofte med en datamengde som kunne ta pusten fra en. Fra å konsentrere hovedinteressen om å beskrive de tunge strukturene er han mer og mer blitt opptatt av prosessene, som også er med å bygge opp strukturene. Forskningen er i økende grad blitt innrettet mot det kvalitative aspekt. De ensidige industristedene er ikke lenger først og fremst interessante å systematisere ut fra deres utviklingstrender, men ut fra deres posisjon som lokalsamfunn og deres fremtidsmuligheter. Deres fremtid er ikke bare avhengig av det som skjer på det økonomiske område, ikke minst i en tiltakende globaliseringsprosess. Like mye vil de som befolker stedene og særlig ungdommen, deres forhold til stedene og til mulighetene utenfor, virke bestemmende for om lokalsamfunnene er “liv laga”. På samme måte er det for utsatte steder og regioner spørsmål om evnen til omstilling for å overleve i en verden stadig i endring. Disse spørsmålene har Jens Chr. Hansen vært særlig opptatt av i de senere årene. Gjennom forskningsrådets regionalforskningsprogram, som startet opp i 1992, er omstillingsprosessen blitt belyst og analysert i flere rapporter, og samlet i en syntese, utarbeidet sammen med kollega Tor Selstad fra Høgskolen i Lillehammer. Denne boken bærer den knappe, men megetsigende tittelen “Regional omstilling. Strukturbestemt eller styrbar? (1999), en meget lesverdig oppsummering av mange års forskning, belyst mot et forståelig teoretisk bakteppe.
I det nye regionalforskningsprogrammet igangsatt av NFR i 1999 (REGUT-programmet) er Hansen i ferd med å oppsummere sin kunnskap om endringer i og forståelse av regionale flytteprosesser. Her kommer hans forskningsmessige nyorientering klart frem. Stikkordene for prosjektet er årsaker til endring i det norske bosettingsmønsteret. Forklaringer knyttet til tid, sted og individ.
Av det som her er nevnt, vil det allerede ha fremgått at en av de viktigste drivkreftene bak Jens Christian Hansens arbeider er hans samfunnsmessige og politiske engasjement. Det kom til uttrykk allerede i studentdagene gjennom den rolle han spilte i den konservative studentbevegelsen. I Bergenstiden var han også en kortere periode medlem av bystyre og fylkesting. Men det er likevel innen forskningspolitikken at Jens Christian Hansen har satt mest merker etter seg. Han har vært medlem av Rådet for samfunnsvitenskapelig forskning (NAVF) og har deltatt i flere programstyrer under dette rådet, Rådet for forskning for samfunnsplanlegging og det nye NFR. Han var også medlem av Hovedkomiteen for norsk forskning 1982-85 og Forskningspolitisk råd, 1983-85. I 1980-årene var han styremedlem i Norsk Utenrikspolitisk institutt, i 1990-årene i NIBR (Norsk institutt for by-og regionforskning). Han har også rukket å være leder av styret for Nasjonalatlas for Norge. Gjennom alle disse fora har han spilt en betydelig rolle på utallige fagkonferanser og han har vært en synlig samfunnsdebattant.
Internasjonalt var han engasjert i The European Science Foundation gjennom de senere deler av 1980-tallet og frem til midten av 1990-tallet. Han har deltatt i flere kommisjoner for bedømmelse av dr.grader og akademiske stillinger i Norge og utlandet, og har vært redaksjonell medlem av flere internasjonale tidsskrifter. Han har hatt opphold som gjesteforsker ved universiteter i Sverige, England og Frankrike.
Jens Christian Hansen har deltatt i offentlige utvalg. Her fortjenes å nevnes Industristedsutvalget, populært kalt Buvikutvalget fra begynnelsen av 1980-årene, og kommune-og fylkesdelingsutvalget (Christiansenutvalget) fra de tidlige 1990-årene. Hansen tok her i kraft av sin faglige tyngde vare på forskningens interesser i innstillingene, som han også ellers aktivt var med på å utforme.
Først og fremst har hans forskningspolitiske engasjement likevel kommet instituttet han har virket ved og Universitetet i Bergen til gode. I første rekke har han gjort en betydelig innsats som veileder og inspirator, først for hovedfagsstudenter, og fra de tidlige 1990-årene, da doktorgradsprogrammet ble organisert ved universitetet, for dr. politgradstudenter. Hansens engasjement i større forskningsprosjekter og programmer, utgått fra hans forskningspolitiske ståsted, har her kommet studentene til gode. De har kunnet velge sine avhandlingstemaer fra en rikholdig meny som har stått til disposisjon. Dette har virket gjensidig berikende på lærer og student. I neste omgang har det vært av stor betydning for ettervoksteren, rekruttering til instituttet og til det utvidede forskningsmiljøet. Hovedsakelig gjelder det siste SNF (Senter for samfunns-og næringslivsforskning) ved NHH.
Jens Christian Hansen er medlem av Det norske Videnskapsakademi og Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab.
Kolleger ved Institutt for geografi setter stor pris på Jens Chr. Hansens faglige innsats og for hans kollegiale romslighet og debattglede. Vi er overbevist om at siste ord langt fra er sagt og skrevet av vår gode kollega.
For å synliggjøre Jens Christian Hansens faglige tyngdepunkt og bredde arrangerer Institutt for geografi og SNF en jubileumskonferanse 22. mai i M-10 (Merinobygningen), Breiviksveien 40 kl. 9.30 - 15.00. Interesserte er velkomne til å delta.