Det mener statsviter Werner Christie Mathisen ved Universitetet i Oslo. Han var invitert til et møte om universitet og samfunn som ble arrangert av Nettverk for demokratiforskning torsdag 7.april i anledning rektorvalget ved UiB.
Christie Mathiesen hevder at å bevare de akademiske institusjonene slik de en gang var, eller slik man tror de var, er lite fruktbart. Svært mange er misfornøyd med den nyliberale reformbølgen som har skylt inn over universitets-Norge de seinere årene, men den bør besvares på andre måter enn å stikke hodet i sanden og si at akademikerne selv vet best.
Statsviteren skilte mellom fire ulike beslutningsmodeller, den klassisk akademiske, markedsstyring, forskningspolitisk og den fjerde som er demokratisering og politisering som alternativ/korrektiv. Christie Mathiesen mener at det er en misforståelse at den modellen han kaller den klassisk akademiske, det vil si at forskerne selv bestemmer hva de skal forske på og hvordan, alltid er den som tjener samfunnet (og universitetene) best.
– Mange vil tilbake til den, men dette er også en form for styring, der ofte eldre og erfarne forskere setter premissene for forskningen. Det har gjennom lang tid oppstått faglige preferanser og rangering av faglige tema som gjør at forskerne slett ikke står så fritt som det ofte hevdes. Dette kan gå på bekostning av nye områder, som for eksempel kjønnsforskning, som jo har oppstått mye på grunn av prosesser utenfor universitetene, sier Christie Mathiesen.
Han sier at Clemets reformpress har tvunget universitetene til å se at det finnes andre måter å organisere seg på enn de tradisjonelle akademiske. Det er på noen måter bra, men betyr ikke at det er noe godt alternativ.
Hvorfor forsker vi på dette?
Werner Christie Mathiesen mener virksomheten ved et universitet som UiB er så sammensatt og kompleks at man bør tenke nytt når det gjelder styring og beslutningsprosesser. Vitenskapen er en så stor og pengekrevende institusjon at den ikke har noe selvsagt krav til autonomi. Men dette betyr ikke at de bør underkastes markedsstyring, snarere tvert i mot. Et bredere lag av befolkningen bør være med å bestemme hva det skal forskes på; ikke minst gjelder dette studentene. Christie Mathiesen mener også at det er helt på sin plass at man skal ha en stor grad av eksterne medlemmer i universitetsstyrene, det man bør reflektere over er hvem disse skal være. Han foreslår at disse i større grad kan være representanter for det sivile samfunn, fra større organisasjoner, f.eks innenfor miljøbevegelsen, eller de kan være aktivister eller kommentatorer som kan ha noe nytt å tilføre.
– En mer demokratisk politikk krever et brudd med den akademiske arrogansen som ofte kommer til uttrykk når ulike former for ekstern innflytelse over forskningen diskuteres, påpeker Christie Mathiesen. Universitetet bør med andre ord reorientere seg mot det sivile samfunn, snarere enn å være en ”profitabel markedsaktør”, slik Christie Mathiesen sa det. Dette er et alternativ til tettere tilknytting til næringsliv og statsapparat.
Han mener at universitetet bør være villig til å diskutere åpent hva de forsker på og hvorfor. Universitetet bør også være et sted for refleksjon og diskusjon rundt kunnskap – og anvendelsen av denne. Eksempler på dette kan være bioteknologi eller ulike økonomiske modeller. Ved åpne diskusjoner kan man få åpne og bevisste valg og prioriteringer som er et demokratisk alternativ til å la seg styre av økonomiske interesser eller ”innsnevrende prestasjonsretorikk” som ofte er gjeldende når man snakker om ”topp” og ”eliteforskning”.
– Universitetet bør kritisk gjennomgå sine egne fagtradisjoner og hele tiden reflektere rundt valg vi gjør: Hvorfor forsker vi på det?.Er dette til nytte for samfunnet? I større grad bør de konsentrere seg om de store og viktige spørsmålene, så som hvordan motarbeide ødeleggelsen av jorda. Eller hvordan får vi det gode liv? For å få til slik dialog bør bredere universitetspolitisk offentligheter på tvers av faggrenser utvikles, sa Werner Christie Mathiesen. Han la til at modellen han skisserer ikke er uproblematisk, faren kan være en endeløs serie av møter og konflikter.
Inspirasjonskilde
Rektorkandidat Sigmund Grønmo var til stede på møtet. Han fortalte at Werner Christie Mathiesens arbeid hadde vært en inspirasjonskilde under arbeidet med programerklæringen foran rektorvalget. Ikke minst når det gjeldt universitetets forhold til samfunnet. For at universitetet skal få til et kreativt samspill med samfunnet er det visse forutsetninger som må være til stede, mener Grønmo.
– For det første må man unngå at universitetet styres av nærings-og økonomiske interesser – bare ved en fri og kritisk virksomhet kan vi ha et kritisk perspektiv på samfunnet. Videre er det viktig hvem som skal være med styrene og vi bør prøve å påvirke departementet for å få inn styremedlemmer fra andre deler av samfunnet. For mange aktører fra næringslivet ser vi blant annet har hatt uheldige konsekvenser ved NTNU.
– For å ha et kritisk perspektiv på samfunnet må vi ligge i den internasjonale forskningsfronten, men det er ikke noe motsetningsforhold mellom å delta ute og å delta og påvirke samfunnet hjemme, sa Grønmo, som ikke er enig med Christie Mathiesen at et for smalt og ensidig fokus hos forskerne gjøre at de glemmer helheten i samfunnet.
Grønmo er svært opptatt av å ivareta og videreutvikle demokratiet innad på universitetet. Ledelsen ved universitetet bør ikke dirigere virksomheten.
– Konsernifiseringen som vi har sett en del av i den seinere tiden er veldig farlig, påpekte Grønmo som også la vekt på at man må ha klima for fri og åpen debatt. En fri og kritisk universitetspresse som arbeider etter redaktørplakaten bør være en selvfølge, sa Grønmo.
–Informasjonskanalene skal ikke være kanaler for ledelsen, slik kan vi ikke ha det, sa Grønmo, som også understreket studentenes viktige rolle når det gjelder en fri og åpen debatt.
Sydnes vil ha mer debatt
På møtet ble det påpekt at Werner Christie Matiesens ønsker for universitetenes rolle i samfunnet er svært vanskelige å gjennomføre i praksis, ikke minst fordi Norge må forholde seg til endringer i forskning og utdanning som skjer i Europa og ellers i verden. Clemets reformiver er i realiteten en europeisk reformiver – og vi har i realiteten ikke mye valg når det gjelder annet enn å henge med i ”forskningsfronten”, ble det sagt.
Sigmund Grønmo svarte på dette at akademia har et visst spillerom til å foreta valg som er i tråd med et sosialt og etisk engasjement, og at Norge har tilstrebet seg på å være best i den europeiske klassen når det gjelder store og raske reformer. Slik trenger det ikke å fortsette å være. Den viktigste saken i så måte er å verne om forskningstiden, sa Grønmo.
Rektorkandidat Leiv K. Sydnes ville også gjerne vært til stede på møtet, men var forhindret. Han kjenner til Werner Christie Mathiesen og er enig med mange av hans synspunkter.
– Mange av tankene til Matiesen føyer seg inn i min forestilling om hvordan universitetet skal være, sier Sydnes som er en ivrig tilhenger av mer debatt og et levende interndemokrati.
Han mener at På Høyden er et godt organ for intern debatt, og at det er flott om det debattnivået som har etablert seg under valkampen kan opprettholdes i fremtiden. Sydnes ønsker om han blir valgt til rektor å legge til rette for mer kritiske diskusjoner, der man ikke minst får flere diskusjoner på tvers av faggrenser. Han tror det er mye å hente på å prøve å bli en mer samlet enhet der kunnskap om andre disipliner og fag kan være med å øke respekten, men også bidra til nye og fruktbare problemstillinger.
Sydnes er også svært opptatt av akademikernes rolle i samfunnet og brenner for formidling.
– På universitetet er alle fag relevante, men det er det mange som ikke vet. Her på universitetet er det mange med høy kompetanse som har mye å formidle. Jeg ønsker å spille på lag med de ansatte og få flere til å engasjere seg i samfunnsdebatten. Her kommer også det demokratiske aspektet inn, for kunnskap er allemannseie.
– Vi har god kontakt med andre deler av samfunnet
Rektorkandidat Rune Nilsen kunne heller ikke være til stede på møtet men mener som de andre at Werner Christie Mathisen har mange konstruktive innspill. Når det gjelder åpenhet mot samfunnet mener Rune Nilsen at ekstern representasjon i styret har vært et ubetinget gode for UiB.
– Vi har allerede et slikt bredt sammensatt styre som Christie Mathiesen etterlyser. Vi har for eksempel tidligere likestillingsrådgiver Anne Lise Ryel og svenske Gunnar Öquist, som er leder for Nobelstiftelsen. Jeg er enig med Christie Mathiesen i at vi må en brei verdiorientert styrerepresentasjon, men jeg er ikke bekymret for at markedsliberalismen står for sterkt i norsk akademia nå. Det er imidlertid sterke krefter som ønsker en slik utvikling.
I følge Nilsen er problemet heller at vi ikke har et næringsliv og forvaltning som ønsker forskningsbasert kunnskap. Han mener at det er de kortsiktige næringsinteressene vi må passe oss for. Rune Nilsen understreker likevel at universitetet ikke må bli en del av kommersiell tjenesteytende sektor.
– Vi skal være ryggraden i samfunnet og være de som utfordrer næringslivet. Vi må ha en ”kvinnelig hjerne” med mange tanker i hodet på en gang. Samtidig som vi skal være verdensledende på olje, gass og klima, skal vi også være i forskningsfronten på de etiske utfordringene, sier Rune Nilsen.
Han mener forskningsagendaen skal bestemmes av fagmiljøene og eksterne aktører i fellesskap, og nevner samarbeidet med Helseregion Vest som et eksempel på en ekstern aktør som i samarbeid med UiB er med å ta initiativ til forskningsprosjekter.
– Slik jeg ser det er vi allerede i tett dialog med mange aktører i samfunnet og jeg tror vi er på god vei mot en slik samfunnsrolle som Werner Christie Mathiesen skisserer, sier Rune Nilsen.
Han understreker til slutt at når styret har bestemt seg for å satse på noe har dette kommet etter en demokratisk prosess som har kommet fra bunnen og opp.
– Men når vedtaket først er fattet skal man være lojal overfor det. Det er også demokrati, sier Nilsen.