Universitetsrangeringer sier lite om UiB

UiBs plassering på ymse internasjonale universitetsrangeringer har de siste årene blitt viet mye oppmerksomhet. På Høyden har blant andre sitert disse hyppig, og UiBs ledelse har uttalt seg med stor tilfredshet når vårt universitet har vist en stigende ”formkurve”. Fra den pågående meningsutvekslingen mellom biologiprofessor Giske og rektor (se f.eks. På Høyden 9/10/2012), ser det også ut til at slike rangeringer ­– og UiBs tilsynelatende formsvikt – vil bli et tema i den kommende rektorvalgkampen.

Men er det overhodet vesentlig om UiB klatrer eller faller 100 plasser på slike rankinglister?

Poengfordeling og plassering (i rødt øverst) for de 500 universitetene i årets Shanghai-rangering. Den mørkegrå skraveringen viser de 25% best rangerte universitetene, den lysegrå de resterende 75%, mens den blå søylen viser UiBs poengfordeling siden 2004. (For spesielt interesserte: score i de seks kategoriene oppgitt på shanghairanking.com er satt sammen til en samlet score for hvert universitet i.h.t. oppgitt vekting, og så har jeg tilpasset en ”general extreme value”-fordeling til disse).

Den såkalte Shanghai-rangeringen er en av rangeringene det er knyttet prestisje til; ”score” for de 500 universitetene som inngår, er åpent tilgjengelig på www.shanghairanking.com. Sammenstiller en disse poengsummene for 2012 (der Harvard er på topp med 100 poeng), fordeler resultatene seg mellom universitetene tilnærmet som vist i figuren. Kort fortalt er det et spenn i 60 poeng mellom de 25% høyest rangerte (mørkegrå skravering i figuren), mens drøye 10 poeng skiller de resterende 75% (lysegrå skravering). Og UiB er trygt plassert midt i sistnevnte gruppe. Siden 2004 har UiBs poengsum variert med 3.5 poeng, og dette kan vel knapt anses som store endringen. Men gitt at det er lite som skiller på dette nivået, gir 3.5 poeng voldsomme utslag – 170 plasser –  hvis en insisterer på en rangering blant tilnærmet like størrelser. (Det er neppe tilfeldig at shanghairanking.com bare rangerer de 100 første individuelt, og deretter grupperer de resterende i grupper på 50 og 100).

Undertegnede er såpass pragmatisk anlagt at jeg skjønner at hvis omverden oppfatter slike rangeringer som viktige, så er de også viktige for UiB. Men det betyr ikke nødvendigvis at de forteller oss noe vesentlig om vårt akademiske virke. Jeg vil hevde at overstående eksempel viser at vi trygt kan ­– og skal – anse disse som uvesentlige når vi skal gjøre opp status for UiBs akademiske kvaliteter og prioriteringer.