– Usikkerheten er det verste
De har ikke håp om fast stilling i overskuelig framtid. – Det er lysten til å bli forsker som er drivkraften, sier Karin Wibrand (30) og Rune Kleppe (31).
Begge er blant de 175 som har signert protestbrevet til styret på Det medisinske fakultet, der de vitenskapelig ansatte tar til orde for flere stillinger øremerket unge forskere. Brevskriverne mener universitetet mister unge talenter på grunn av stillingsstrukturen i forskningen.
Familie og lån
– Folk blir jo 40 og 50 før de kan håpe på en fast stilling. Det er klart at det ikke er noe annet en interesse som er drivkraften. Med familie og lån må man gjøre en avveining om man vil satse på en forskerkarriere eller ikke, sier Rune Kleppe, postdoktor og kreftforsker ved Institutt for biomedisin – og familiemann.
Fakultetsstyret på medisin har vedtatt at forskere i postdoktorstilling ved UiB, i tråd med nasjonale bestemmelser, ikke skal kunne gå inn i en ny postdoktorstilling ved samme institusjon. Stipendiatene, postdoktorstipendiatene og professorene som nå har sendt brev til styret peker på at én periode som postdoktor ikke gir nok kompetanse til førsteamanuensis- eller professorstillinger. Og stillingene som kan gjøre dem kvalifiserte, finnes ikke.
– Samtidig er det ingen vei tilbake når vi har kommet dit vi er – med mindre man omskolerer seg og satser på å bli lærer, sier Kari Wibrand, som forsker på hukommelse under sitt postdoktorstipendiat.
Wibrand og Kleppe er enige om hva som er den største belastningen i en ellers lystbetont hverdag.
– Usikkerheten er det verste, sier de.
Erfaring fra ulike institusjoner
Den såkalte engangsregelen for postdoktorer blir fra departementet begrunnet med ønske om mobilitet, at forskerne skal skaffe seg erfaring fra ulike institusjoner.
– Det er et forståelig ønske. Det er likevel ikke gitt at alle som er i en etableringsfase kan flytte rundt, sier Kleppe.
Wibrand, opprinnelig fra Kalmar i Sverige og uten familiære forpliktelser i Bergen, er trolig blant de mest mobile.
– Men de fleste som har tatt doktorgrad her i Bergen er rundt 30 år gamle og har slått rot, sier Wibrand.
Reiser fra Bergen
De to unge forskerne har tatt doktorgrad ved Universitetet i Bergen, etterfulgt av midlertidige og kortvarige engasjementer ved UiB. Når postdoktorperioden avsluttes etter tre år, regner Wibrand med å forlate Bergen. Wibrand ønsker å søke seg til et nytt postodoktorstipendiat utenfor Norge og sikter seg deretter inn på en jobb i bioteknologiindustrien. Slike jobber finnes knapt i Norge, og i alle fall ikke i Bergen. Rune Kleppe er mer usikker, men kommer til å søke støtte til prosjekter fra ulike finansieringskilder.
– Opphold ved eksterne institusjoner vil i så fall inngå som ledd i kompetanse- og nettverksbyggingen. Men dette må selvsagt tilpasses familiesituasjonen. Dessuten er det alltid usikkert om prosjektsøknadene får støtte, gjennomslagsprosenten er jo ikke spesielt høy, sier Kleppe.