Usikre jobbutsikter blir normalsituasjonen
- Så lenge det ikke er nok midler til flere faste stillinger er kortidsengasjement positivt. Når fagmiljøene viser at de gjør alt de kan for å holde på deg, reduserer det følelsen av stress.
Det mener forsker Bjørn Einar Grøsvik (42) som i en årrekke har vært uten fast jobb etter at han avla doktorgraden i molekylærbiologi ved UiB i 1996. Siden da har han vært tilknyttet universitetet gjennom flere prosjekt, bortsett fra et par år ved Rogalandsforskning
- Jeg har jo blitt vant til at jeg med noen års mellomrom ikke har noen jobbutsikter. For de fleste jeg kjenner er det normalsituasjonen. Men det er jo klart det er ubehagelig når det nærmer seg slutten på en prosjektperiode, sier Grøsvik, som akkurat nå er inne i sitt første år på et treårig prosjekt finansiert av Forskningsrådet.
I fjor vår jobbet han med et EU-prosjekt og da det ble avsluttet i juni, sto han uten jobb i et par uker før han fikk en tilleggsbevilgning som gjorde at han kunne fortsette i forskningsmiljøet. Nå er han tilknyttet Unifob.
- Når enkelte forskere har bevist at de er i stand til å få inn forskningsmidler utenfra, kanskje i en ti års periode, ville det være for galt om ikke universitetet så verdien av å beholde dem. Da er det heller ikke dyrt å ha dem i systemet, sier Grøsvik, som mener det av og til skorter på langsiktig tenkning i forhold til dette.
Bedre enn arbeidsledighet
Stresset øker når en har opplevelsen av å være overlatt til seg selv, og hvis man ikke føler seg ivaretatt av forskningsmiljøene, mener Grøsvik.
- Følelsen av at den dagen prosjektmidlene tar slutt, så har man heller ingen plass i forskningsmiljøet er fæl, og derfor er det viktig for selvrespekten at man får støtte i en slik situasjon. Selvfølgelig håper man jo helst på fast jobb, men når ikke det er mulig, så er korttidsengasjement et bedre alternativ enn arbeidsledighet, sier Grøsvik.
Han er likevel ambivalent til større mulighet for midlertidige ansettelser som følge av en harmonisering av i arbeidsmiljø- og tjenestemannsloven som Bondevik II-regjeringen vedtok før sommeren. Den nye loven er imidlertid ikke trådd i kraft ennå, og med påtrykk fra blant annet fagforeningene, har den nye regjeringen varslet omkamp om dette.
Skeptisk til “mellomfinansiering”
Ass. personaldirektør Eli Glambek og direktør for Personal- og økonomiavdelingen, Kjell Bernstrøm, peker på at bildet er svært komplekst. Ser man på forskere i prosjektstillinger er de fleste av disse eksternt finansierte, og derfor er de i løpet av de siste årene blitt overført til Unifobsystemet hvor de er blitt fast ansatt. De fleste som er igjen i prosjektstillinger ved UiB er stipendiater og postdoktorer. Utenom disse er det 112 personer som utgjør ca. 60 årsverk og disse er blitt værende i UiB-systemet av ulike årsaker, i følge personalledelsen
Mens UiB i dag er underlagt tjenestemannslovens bestemmelser når det gjelder tilsettingsforhold og stillingsvern, følger Unifob arbeidsmiljøloven.
– Arbeidsmiljøloven har større begrensinger i forhold til midlertidig ansettelser, men her vil også terskelen i praksis være lavere for oppsigelse. En begrunnelse kan for eksempel være frafall av inntektsgrunnlaget, forklarer Glambek.
Statlige universiteter og høyskoler har foreløpig videre fullmakt til å ansette folk i tidsbegrensete perioder enn de muligheter en har innenfor privat sektor Men dersom en person har vært i systemet i mer enn fire år må man, med få unntak, i følge tjenestemannsloven gi vedkommende fast stilling, og eventuell avvikling av arbeidsforholdet må da skje gjennom oppsigelse.
Personalledelsen understreker at man først og fremst ønsker å ansette i faste stillinger, men at dette må gjøres på bakgrunn av konkurranse. De er derfor skeptisk til ordningen med såkalt mellomfinansiering, eller ulike kortidsengasjementer, som har vært gjort i enkelte tilfeller ved fakultetene. For mange slike perioder kan føre til at universitetet får ansettelseskrav som gjør at stillinger besettes uten å ha vært utlyst.
“Slik verden er”
– Noen vil hevde at universitetene til fulle utnytter de mulighetene de har for midlertidige tilsettinger, og at de sentralt ikke har helt oversikten over hva som skjer på fakultetsnivå?
– Universitetet ønsker overhodet ikke å ha noen gående på gress. Usikkerheten fører jo til at de da hele tiden har et halvt øye ute etter andre jobber, og det gagner jo ikke UiB, sier Glambek.
Hun legger til at UiB ønsker at hovedregelen om at det skal ansettes i faste stillinger og etter konkurranse fortsatt skal stå fast.
– Dette sikrer forutsigbarhet og kvalitet. Det må likevel understrekes at det innen vår sektor er behov for å kunne ansette midlertidig i for eksempel stipendiat og postdoktorstillinger, og vi ønsker å arbeide for at de mulighetene vi har i dag for å ansette midlertidig blir videreført, sier hun.
Bernstrøm bekrefter at det er fakultetene som har tilsettingsansvaret, og at man på sentralt nivå ikke alltid kan kontrollere alt som skjer der. Han understreker imidlertid at de har gode rutiner og jevnlige møter med personalmedarbeiderne ved fakultetene, i tillegg til at fagforeningene er flinke å holde oppsikt med hva som skjer.
Både Bernstrøm og Glambek forstår godt at det harde jobbmarkedet gjør folk urolig og at utviklingen hvor stadig mer av forskningsfinansieringen skjer gjennom konkurranse kan oppleves som en stor belastning for den enkelte forsker. De mener likevel det er lite UiB kan gjøre med denne situasjonen.
– Det er jo slik verden er. Tenk bare på USA hvor den ekstern finansierte delen av universitetenes virksomhet er 70 prosent, mens den her er 30. Og i andre deler av samfunnet er jo arbeidsmarkedet betydelig hardere enn på universitetet, sier Bernstrøm.