Utdanning og forskning er viktige verktøy i kampen mot den globale fattigdommen, men det finnes ingen universaloppskrift på hvordan man organiserer dette arbeidet.
Ivar Bleiklie, UiB-professor og instituttleder ved Institutt for administrasjon og organisasjonsvitenskap, var en av foredragsholderne på Bridges of Knowledge, en internasjonal konferanse i regi av SIU, som ble holdt i Bergen torsdag og fredag.
– Det er mulig at vi under Bologna-prosessen ser en tendens til at Europa blir mer innadvendt. Men ennå skal vi være forsiktige med å tenke på Europa som en integrert helhet. Bologna handler primært om å innføre enhetlige gradssystemer, og i realiteten iverksettes Bologna på ulike måter fra land til land. I sum vil det stadig være store variasjoner i hvordan man forholder seg den sørlige verden og praktiserer utveksling, påpeker Bleiklie.
I innlegget kom han særlig inn på ledelse og organisering av høyere utdanning i et nord/sør-perspektiv. I Vesten snakkes det gjerne bekymringsfullt om økt New Public Management, hvor universiteter styres som bedrifter – men i virkelighetens verden er det langt fra så utbredt som debatten kan gi inntrykk av, ifølge Bleiklie.
– New Public Management er populært på snakkestadiet, men i virkeligheten ser vi relativt lite av det. I det store bildet er universitetene fremdeles for en stor del faglig styrt. I det hele tatt er organiseringen av universiteter og høyskoler noe som varierer fra land til land, noe som viser at det ligger politiske vurderinger bak – og at de enkelte land har politisk handlefrihet på dette området. Mitt budskap er derfor at det ikke finnes én beste måte, men mange ulike måter – avhengige av omstendighetene.
Faglig motor
Handlefriheten er dermed stor, kanskje større enn noen sinne, med tanke på hvordan vi organiserer nord/sør-relasjoner.
– Men én ting er alltid viktig, nemlig å utvikle relasjoner og kjennskap over tid. Og det faglige samarbeidet må være motoren; administrasjonens oppgave blir dermed å legge til rette for og støtte opp om faglige initiativ.
– Like fullt ser vi en voksende tendens til kjøp og salg innen høyere utdanning, hvordan vil dette påvirke våre forhold til særlig utviklingsland?
– Det er en stor internasjonal debatt om dette som en uunngåelig, omfattende prosess og en del av den generelle globaliseringen, men igjen: Om vi ser hva som faktisk skjer, så oppdager vi at dette ikke er noen uunngåelig eller altomfattende utvikling, men noe som varierer fra land til land. Politiske vurderinger ligger altså bak. Generelt er det stadig slik at nasjonalstatene har mye å si for hvordan høyere utdanning og forskning utformes og brukes.
USA og Australia er ledende når det gjelder bruk av studiepenger. I Europa fører England an – ikke minst når vi snakker om nettopp studiepenger for studenter fra utviklingsland.
– I England har dette blitt en form for markedstilpasning – og en gullgruve. Om vi i Europa virkelig er interessert i studenter fra verden og kampen mot fattigdommen, så må selvsagt studiepenger tilpasses det man faktisk kan få.
– Hva med faren for forsterket ”brain-drain” når vi snakker om utveksling mellom sør og nord?
– Dette har jo tradisjonelt vært USAs modell, å tiltrekke seg verdens akademiske talenter. Den norske modellen er jo å sende folk hjem etter endte studier. Det grunnleggende er hvilke muligheter de enkelte utviklingsland gis til å utvikle egne, gode forskningsmiljøer, avslutter Ivar Bleiklie.