Det er med undrIng jeg leser intervju med rektor Sigmund Grønmo i BT 16.11. Hvordan kan det ha seg at øverste leder ved Universitetet i Bergen unnlater å bruke sin konstruktive påvirkningskraft til å sikre universitetet de fremste blant de fremste av unge lovende forskere? Diskusjonen om rekrutteringsprogrammet fremstår som en triviell krangel om regelverk og tilsettingsprosedyrer – det erden ikke.
Det er en svært viktig sak som fortjener oppmerksomhet. Og den er nesten ubegripelig. Mens rektor ellers ville legge bredsiden til og bruke sin påvirkningskraft på alle arenaer for å forhindre at UiB tapte noe så viktig som dette, toer han sine hender – gjemmer seg bak misforståtte formalia – og fremstår som positiv, vennlig og uangripelig.
Ikke noe er vIktIgere for et universitet enn rekruttering. Råmaterialet – byggesteinene – er de unge talentene, og uten at vi evner å tiltrekke oss de beste, vil vi forvitre. Skal et universitet overleve som kunnskapsproduserende institusjon, må det være solid forankret i internasjonal forskning. Og skal vi makte denne grunnleggende og aller viktigste av alle oppgaver, må vi evne å tiltrekke oss unge, talentfulle og visjonære byggere av forskningsmiljøer. Det finnes ikke noe som er av større betydning for institusjonen
vår enn dette.
Uansett hvor mye vi elsker Bergen: Vi befinner oss i en ytterkant av Europa, i en liten og vakker by som er tildelt et klima for spesielt interesserte. Skal vi klare å hevde oss må vi være konkurransedyktige – vi må tilby noe som er attraktivt for de beste.
Gjennom Trond Mohns svært sjenerøse donasjoner, kunne Bergen forskningsstiftelse sjøsette et rekrutteringsprogram for UiB som internasjonalt var uten sidestykke: Fagmiljøene ved universitetet vårt kunne tiltrekke seg de aller beste unge talentene til områder som de ulike instituttene og fakultetene anså som strategisk viktigst. BFS ga universitetet muskler: Vi kunne frimodig gå til de fremste og invitere til kappestrid om sjenerøse stipend. De som kom vinnende ut, hadde ikke bare fremragende ideer, men også miljøbyggende visjoner og evner.
Rekrutteringsprogrammet var et spleiselag mellom BFS og UiB. Institutter og fakultet ble oppfordret til å tenke strategisk og ta initiativ til å identifisere de beste, og etter en usedvanlig kvalitetssikret rekrutteringsprosess kunne de beste tilbys fire års finansiering til å bygge fremragende forskningsmiljø. Ved endt fireårsperiode ble rekrutten tilbudt fast stilling ved UiB – gitt at hun eller han hadde oppnådd professorkompetanse – som selvsagt skulle vurderes på ordinær måte.
Se det for dere: Jevnt og trutt kunne UiB fornye seg gjennom denne ordningen. Stillinger blir ledig og fylles med talenter som er kommet i posisjon gjennom hard konkurranse, og en kvalitetssikring som går langt utenpå ordinære tilsettingsprosedyrer. Skulle de ikke lykkes i å oppnå professorkompetanse, ville de ikke ansettes. Ordningen var en sikkerhet for unge folk i en etableringsfase, i kombinasjon med styringsmulighet for fagmiljøene. Jeg hadde det store privilegium å sitte som styreleder i BFS og forvalte programmet de første fem årene, og jeg kan forsikre at det var en ren fryd å få sette UiB på kartet: Ordningen ga gjenlyd internasjonalt – tilbakemeldingene var mange og ytterst begeistrede. Det var med respekt og ikke så lite misunnelse fra kolleger fra de internasjonalt fremste miljøene ga anerkjennelse til visjonene og styrken i ordningen. Den var unik. Og attraktiv.
Det er Ikke vanskelIg å se at tilsettingsprosedyren ikke er standard A4-format, men om rektor mener den var tjenlig, ville det være rimelig at han brukte sin påvirkningskraft og konstruktive vilje til å finne gode og formelt sett korrekte ordninger som sikret essensen i programmet. Det har han ikke gjort i denne viktige saken. Snarere tvert imot: Under en ferniss av nøytral velvilje har han gitt ordningen et skudd for baugen. Det er ikke til å begripe at lederen for den viktigste institusjonen i regionen ikke bidrar til å finne løsninger for å sikre at rekrutteringsordningen blir levedyktig igjen.