– En morgen, jeg hadde vel da vært i Afrika i et halvt år, våknet jeg og kjente at dette var helt okay. Dette hadde jeg lært å mestre, jeg hadde lært å overleve.
Vigdis Broch-Due var i Kenya da hun tenkte dette. Etter å ha tenkt seg om et knapt døgn, bestemte den daværende hovedfagsstudenten i sosiologi seg for å si ja til å dra på et års feltstudie til Turkana i Nord-Kenya.
– Først var det veldig eksotisk. Men det var tørke og sandstormer, og etter hvert ble det en sultkatastrofe. Jeg husker at jeg tenkte «Hvordan skal jeg klare dette?». Men jeg satte meg små mål: Først skulle jeg være der en måned, så en måned til…
Det ene året ble til flere, og nå stortrives hun på den tørre savannen. Vigdis Broch-Due (57) har ikke hatt like lange opphold i landet senere, men de første årene var hun der mye. Fremdeles reiser hun tilbake til nomadefolket i Kenya. Det satser hun på å fortsette med, selv om hun nå stiller til valg som prorektorkandidat hos Team Atakan.
– Jeg tror ikke man er en god prorektor dersom man gir opp all forskning selv. Men en like aktiv forskeragenda som jeg har hatt til nå vil det jo ikke bli tid til, sier hun.
Hos nomadefolket
Broch-Due er professor ved Institutt for sosialantropologi, det har hun vært siden 2003. Men årene mellom disputasen i 1991 og professorstillingen i 2003, tilbrakte hun stort sett ikke i Norge. Hun var først i Seattle, deretter i Oslo, så i Uppsala, London og Washington.
– Jeg hørte flyet som krasjet i Pentagon 11. september. I den perioden vi bodde i Washington var det også en snikskytter i aksjon. Det var uhyggelig – det var i det området der vi bodde og sønnen min gikk på skole, sier Broch-Due.
Hun bestemte seg etter hvert for at hun ville hjem til Norge. Sønnen (27) er nå i New York, som praktikant hos den norske FN-delegasjonen. Han har bodd mange steder sammen med moren, og har også vært med på feltstudier.
– Jeg kunne ikke ta han med til Kenya da han var liten, jeg var redd for at han skulle få malaria og slikt. Men han har vært med både som tenåring og ung voksen, og det gjør alltid stor lykke, smiler Broch-Due.
Hun sier at hun er glad for at hun hadde mange, lange opphold i Kenya da hun var ung.
– Av de totalt seks årene jeg har tilbrakt i Kenya siden 1980, ble tre av årene brukt på etnografisk feltarbeid de første fem årene. Når man er i begynnelsen av 20-årene tåler man mer. I tillegg vokste jeg opp med å gå på tur og på ski, så det var helt okay å leve et liv der man var mye ute og skulle bevege seg.
Under et av oppholdene var Broch-Due gravid. Den erfaringen er hun glad for at hun fikk, selv om hun sier at det kanskje ikke er noe hun uten videre vil anbefale andre.
– Det var kjempeinteressant. Jeg fikk med meg mye kunnskap om fertilitet som jeg ellers neppe hadde fått, og som dessuten viste seg å være selve kjernen i deres sanselige verdensanskuelse. Og så syntes jo nomadene at jeg var litt rar som ikke hadde barn da jeg kom dit de første gangene, humrer hun.
Jordmor i Kongo
Hun tror hun har reisingen i blodet.
Mormoren, fra Nordnorge, ble sendt til Madagaskar som misjonær da hun var helt ung. Senere jobbet hun som jordmor langs kysten, men da hun var 70, bestemte hun seg for å reise ut på nytt. Da reiste hun for å arbeide som jordmor i Kongo.
– Dette var tidlig på 1960-tallet. Mormor skrev dagbok, og den begynte med at hun ble fulgt til Fornebu av svigersønnen Arvid Christian og lille Vigdis, humrer Broch-Due.
– Jeg var vel seks år, og jeg husker at jeg stod der og vinket til mormor. Hun var i Kongo i mange år.
Reiselysten fra morssiden kombinert med en stor interesse for litteratur, særlig litteratur fra den store verden, gjorde altså at den unge Broch-Due kastet seg rundt og reiste til Afrika på kort varsel.
– Det hele begynte jo med Fredrik Barth som opprettet sosialantropologifaget i Bergen på 1960-tallet. Han laget et stort prosjekt i Sudan. I dag ønsker man studentaktiv forskning, men det var jo det han gjorde allerede den gangen. Han gikk inn i Nord-Sudan og fikk med studenter fra både Bergen og Khartoum. Senere startet Norad et fiskeriprosjekt i Turkana, som grenser mot Sør-Sudan, og ønsket at savanneprosjektet skulle inkludere Nord-Kenya, sier Broch-Due.
Hun reiste sammen med Frode Storås, som er førsteamanuensis og ansatt ved Universitetsmuseet. De to unge studentene hadde ingen klar formening om hva de gikk til.
– Jeg hadde jo vært på interrail, humrer Broch-Due.
Vigdis Broch-Due fikk professorstilling ved UiB i 2003, men pendlet til Washington, hvor hennes britiske ektemann jobbet med dokumentarfilm, helt frem til 2008. Nå er hun tilfreds med å bare være i Bergen. Men hun vil fremdeles forske, selv om hun skulle bli prorektor. Foto: Hilde Kristin Strand
Sosial mobilitet
Hun mener årene ute har lært henne mye, og noe av det tar hun med seg inn i valgkampen.
– Prorektor er jo ikke noe jeg hadde tenkt at jeg skulle bli, og jeg måtte tenke meg nøye om da spørsmålet kom, sier Broch-Due.
Konklusjonen hennes var at hun er samfunnsengasjert og opptatt av universitetet sin rolle i samfunnet. Etter å ha bodd mange år i både Storbritannia og USA har hun sett hvordan ulike modeller fungerer.
– I Norge har vi jo ikke eliteuniversitet, og vi ser stort sett utover. Men vi glemmer at vi selv har noe å bidra med. I Norge har universitetene vært viktige i oppbygningen av både velferdssamfunnet og demokratiet, og bidrar til sosial likhet og sosial mobilitet. Tenk for eksempel også på Lånekassen – det er en fantastisk institusjon, sier Broch-Due engasjert.
I USA er universitetssektoren mer klassedelt. Mange har dårlig til dårlig utdanning – enda flere har ikke tilgang til høyere utdanning i det hele tatt.
– De femti beste collegene utdanner bare tre prosent av studentmassen. Og det er flere svarte menn i fengsel enn på college, illustrerer Broch-Due.
– Vi som kommer utenfra kan ta med oss det beste fra det amerikanske systemet. Selv har jeg et stort nettverk av anerkjente amerikanske og britiske akademikere, flere av dem gjester jevnlig mine kurs til stor glede for studentene her i Bergen. Men det er viktig å forstå den vide rollen universitetene har i samfunnet, mener hun.
Debatt med Olsen
Valgkampen er i gang, og Broch-Due og rektorkandidat Dag Rune Olsen har allerede barket sammen i BTs debattspalte.
– Jeg mener at å åpne opp for at næringslivet skal betale er en farlig vei å gå, sier Broch-Due.
– Mener du at akademia og næringslivet ikke skal samarbeide?
– Nei, det mener jeg ikke. Universitetene skal ikke være et Eiffeltårn, vi skal bidra til innovasjon og vi skal samarbeide med næringslivet der det er relevant og med klar rollefordeling. Men finansiering av opplæring og også av doktorgrader skal skje over statsbudsjettet og være et spleiselag. Den nysgjerrighetsdrevne grunnforskningen på hele bredden kan bare trives ved langsiktige, offentlige investeringer. Finanskrisen i USA og Europa har vist med all tydelighet svakheten i en privat finansieringsmodell og hvor sårbare universitetene blir i forhold til markedssvingninger, sier Broch-Due.
Tredje kvinne med doktorgrad
Selv om Broch-Due ikke er like glad i alle sidene av den amerikanske universitetsmodellen, er det noe hun setter stor pris på å ha opplevd da hun kom til Seattle etter å ha disputert: Å bli sett.
– Da jeg disputerte, var det ikke en eneste kvinnelig ansatt ved mitt institutt. Jeg var den tredje kvinnen i Norge som tok doktorgrad i sosialantropologi, forteller Broch-Due.
Verken hun eller de andre unge kvinnene som disputerte omtrent samtidig følte seg særlig godt behandlet.
– Vi fikk vårt intellektuelle hjem hos daværende Senter for utviklingsstudier. Vi dannet en studiegruppe som arbeidet med kjønnsspørsmål, og vi fikk Mary Douglas (kjent britisk sosialantropolog, red.anm.) til å komme over. Men jeg følte at det var vanskelig å være en god akademisk kvinne i Norge. Da jeg kom til Seattle, opplevde jeg en helt annen profesjonalitet, og jeg opplevde at de var interessert i å høre på det jeg hadde å si, sier Broch-Due.
– Kvinner kan!
Hun sier at hun selv fikk en oppdragelse der det for det første var helt selvsagt at hun kunne studere. For det andre ble hun opplært til å ha egne meninger og stå for dem.
– Jeg vokste opp med feminisme og kvinnekamp, og det er jeg glad for. Når jeg ser på unge kvinner i dag, ser jeg at mange mangler selvtillit. Når jeg veileder dem legger jeg vekt på å være positiv og konstruktiv, og på å vise at de kan. Det er jo så mange flinke studenter, både kvinner og menn, sier Broch-Due.
Det er sagt mye om unge kvinner som forsvinner fra akademia. Det var ikke et alternativ for Broch-Due. Hun hadde bare 18 uker permisjon da sønnen var baby.
– Innimellom var det tøft, innrømmer hun.
Men sønnen har vært med når hun har arbeidet ulike steder i verden. En ting er de to sammen blitt veldig gode på: De har fått god kjennskap til Ikea.
– Vi har eid bolig de fleste stedene vi har bodd. Jeg har kjøpt gammelt og pusset opp. Jeg er rett og slett flink til å pusse opp gamle hus, smiler Broch-Due.
