Før jul ble det kjent at andelen midlertidige forskere ved UiB hadde økt også fra 2010 til 2011. Totalt var 23 prosent av alle ansatte i undervisnings- og forskningsstillinger midlertidig ansatt per 1. oktober 2011.
– Det som er den største økningen her er antall midlertidige forskerstillinger basert på eksterne midler. Det er et uttrykk for at vi lykkes svært godt med å få inn eksterne midler. Vi får mer midler enn våre faste vitenskapelige ansatte selv har kapasitet til å håndtere, og derfor henter de inn midlertidige forskere, sa rektor Sigmund Grønmo da han ble konfrontert med tallene i desember.
Men Matematisk institutt mener at det ikke nødvendigvis trenger å være slik. I årets første nyhetsbrev skriver instituttleder Jarle Berntsen (PDF) at han ønsker å åpne for å tilsette forskere i faste stillinger basert på eksterne inntekter.
– Stillingene må eventuelt finansieres gjennom instituttets eksternfinansierte aktivitet, det som blir kalt BOA-aktivitet i budsjettsammenheng, skriver Berntsen.
Han lister opp tre forutsetninger for å lyse ut faste forskerstillinger:
* Faglig kvalitet på faggruppen som forskeren skal inngå i.
* God prosjektinngang over tid.
* Faglig kvalitet på mulig(e) søker(e) til stillingen.
De beste krever det beste
– For å bygge sterke forskningsgrupper som fungerer over tid er det i noen tilfeller en stor fordel at det er sterke forskere i rene forskerstillinger i gruppen. Hvis slike forskerstillinger skal være attraktive for de beste forskerne, må betingelsene være gode. Det betyr for mange forskere at stillingen må være fast, skriver Berntsen.
I nyhetsbrevet skriver han at forslaget kan sees på bakgrunn av at stadig mer av forskningsmidlene blir konkurranseutsatt og resultatbasert.
– Det er en trend at en stadig større andel av midlene til forskning kanaliseres gjennom Forskningsrådet og EU. Fra 2005 til 2011 har for eksempel forskningsbudsjettene til Forskningsrådet økt fra 4,5 milliarder kroner til vel 7 milliarder kroner. I samme tidsrom har de direkte bevilgningene til universitetene i beste fall økt i takt med den generelle lønnsutviklingen, skriver Berntsen.
En risiko for instituttet
Berntsen er også inne på argumentene mot faste tilsettinger på eksterne midler.
– Instituttet står i fare for å måtte dekke lønn over egen ramme dersom prosjektinngangen til den aktuelle gruppen svikter. Dette er et argument som er brukt til å forklare den utstrakte bruk av midlertidighet ved universitetene. Argumentet svekkes av at prosjektinngangen generelt stadig øker. Det er likevel riktig at for den enkelte forsker eller forskergruppe kan prosjektinngangen en gang tørke opp og da må instituttet tre inn. Det er således en økonomisk risiko forbundet med å tilsette faste forskere, skriver Berntsen.
Forslaget skal legges frem for Instituttrådet 27. januar. Før den tid ønsker ikke Berntsen å diskutere saken i media.
Flere vurderer det samme
Også ved Institutt for fysikk og teknologi vurderer de fast ansettelse på eksterne midler.
– Vi vurderer det for en førsteamanuensis. Vi har en prosess gående, forteller instituttleder Geir Anton Johansen.
Han sier at tidligere har randsonen vært et viktig instrument for å håndtere denne problemstillingen, men understreker at det ikke er like lett i alle tilfeller.
– Vi må ha muligheter til å ansette forskere på områder der vi har behov for stor forskningsintensitet. I noen tilfeller fordrer fremdriften til enkelte prosjekter at vi har forskere på heltid. Nå har vi en førsteamanuensis som en konkret sak, og vi vurderer situasjonen fortløpende. Vi følger med på hva Matematisk institutt gjør, sier Johansen.
Ønsker «tenure track»
Ved Institutt for biologi ønsker de muligheter for å ansette forskere i faste stillinger basert på eksterne midler innenfor sterke forskningsgrupper med stor grad av ekstern inntjening. Instituttleder Anders Goksøyr mener at det til disse stillingene må være knyttet et krav om innhenting av forskningsmidler, noe som kan måtte medføre endringer i tjenestemannsloven.
– Et dilemma er at det med fast ansatte forskere vil kunne bli færre midler til eksternt finansierte postdok-stillinger. Her må vi sikre at det blir en riktig balanse, sier Goksøyr.
Med dagens lov- og avtaleverk blir den naturlige konsekvensen av midlertidig finansiering forskertilsettinger med midlertidig horisont. For å sikre faglig kontinuitet og videreutvikling bør vi komme bort fra denne praksisen, mener Goksøyr.
– Om vi kunne bygge opp en stab av dyktige forskere som også hentet inn penger til forskningsaktiviteten synes jeg det kunne være en god modell. Det jeg også kunne tenke meg er en type «tenure track»-modell, altså mulighet til å tilsette i fire–fem års forskerstilling med mulighet for fast ansettelse dersom man oppfylte visse kvalifikasjonskrav, sier Goksøyr.
