Vil bidra til et forskningsbasert barnevern
Barnevernets Utviklingssenter på Vestlandet feirer tiårsjubileum og i den forbindelse skal de belyse sentrale og aktuelle problemstillinger på en egen jubileumskonferanse. Ett spørsmål som skal diskuteres er hvorvidt det biologiske prinsipp tillegges for mye vekt i barnevernet.
– Det er en bred enighet om at det å skille foreldre og barn er et virkemiddel man skal unngå så lenge som mulig. Familien er den grunnleggende enhet som skal sikre barnas omsorg og beskyttelse. Nå er det imidlertid slik at egenverdien ved å vokse opp hos foreldrene blir sett på som så stor at det gjør opp for selv betydelige mangler i foreldrenes omsorg. Prinsippet skal i følge loven vike først når manglene ved foreldrenes omsorg utsetter barna for alvorlig risiko, og disse manglene ikke lar seg rette opp. Det er altså et spørsmål om grenseoppgang, og her mener jeg forskning underbygger at prinsippet nå viker for sent eller for lite, sier sjefspsykolog ved Barnevernets utviklingssenter, Toril Havik.
Henleggelser tross bekymring for barna
Hun viser blant annet til ulike undersøkelser som avdekker at saker ofte ikke fremmes for beslutning i Fylkesnemda for sosialsaker før de er åpenbare og at barna da som hovedregel har særlige omsorgs- og behandlingsbehov, etter å ha vært i hjelpetiltak i lang tid. Siden barnevernet søker å unngå å plassere barn ut av hjemmet før foreldrene sier seg enige i det, og foreldrene ofte ikke sier seg enige før situasjonen er blitt svært vanskelig, skjer flyttingen av barnet ofte svært raskt og uten at barnet får mulighet til å forberede seg på det som skal skje. Vektleggingen av å samarbeide med foreldrene synes å føre til at saker blir henlagt uten en grundig utredning, dersom foreldrene motsetter seg dette. Barnevernets bekymring for barna blir dermed ikke avklart. I en undersøkelse var barnevernet bekymret for barnet i halvparten av sakene som ble henlagt.
– Lovens anvisninger for hva som er barnas beste er «god og stabil omsorg» og «kontinuitet i omsorgen», men det er ikke alltid dette kan ivaretaes på samme tid. Ofte er det slik at hvis barnet forblir hos foreldrene vil det tape god og stabil omsorg, men vinne kontinuitet. Hvis det blir tatt ut av hjemmet blir det omvendt. Holdepunktet i avveining må være den kunnskapen vi har om at kontinuitet i omsorg bare er et gode så lenge omsorgen og relasjonen er god, sier Havik som også peker på at forskning fremhever adopsjon som det beste tiltaket som best sikrer barnets utvikling når det ikke kan bo hos foreldrene.
Likevel er fosterbarnsadopsjoner nærmest ikke-eksisterende, og dette underbygges i St. melding 40. Havik mener dette skyldes at et slikt funn ikke passer inn i de rådende verdier.
– Barnevernspørsmål er alltid vanskelige fordi de har med grunnleggende verdier å gjøre. Derfor er det av avgjørende betydning at barnevernets arbeid er tuftet på forskningsbasert kunnskap, sier hun.
Står overfor store endringer
Barnevernets Utviklingssenter på Vestlandet ble opprettet for å imøtekomme barnevernets behov for kompetanseheving gjennom kunnskaps- og metodeutvikling. Utviklingssenteret var et resultat av et samarbeid mellom Bergen kommune, Hordaland fylkes-kommune og Universitetet i Bergen, med støtte fra Det Kongelige Barne- og Familiedepartementet og stiftelsen Wøyen. Senteret er organisert som en selvstendig enhet under UNIFOB-avdelingen HALOS.
Senteret har fått gode skussmål for sitt utviklings- og forskningsarbeid både når det gjelder forebyggende- og klientorienterte tiltak, samt for opplæringsvirksomheten innen barnevernfaglige praksisfelt. Forskningsprosjektene har spesielt rettet seg mot fosterhjemsarbeid og barnevernets beslutningsarbeid.
Da Barnevernets Utviklingssenter på Vestlandet ble opprettet for ti år siden, var Barnevernloven ny. Også i dag står barnevernet ovenfor store endringer i og med at forvaltningsreformen innebærer en statlig overtakelse av de fylkeskommunale oppgaver knyttet til barnevern og at disse organiseres i fem regioner, tilsvarende helseregionene.
– Jeg tror at i forbindelse med dette vil barnevernet bli faglig styrket og man får bedre mulighet til å systematisere erfaringene. Et langsiktig mål må være et forskningsbasert barnevern. Det er et klart behov for mer kunnskap om hvordan barnevernets arbeid og tiltak virker, både på kort og lang sikt. Vi må få bedre beskrivelser av barna og familiene som inngår i tiltakene og av tiltakene selv. Effektforskning er metodisk vanskelig og svært arbeidskrevende og vi ser derfor for oss et enda mer utstrakt samarbeid mellom forskningsmiljøene, og mellom disse og praksis. Det er veldig verdifullt for oss at vi befinner oss i skjæringspunktet mellom teori, empiri og praksis, mener Havik.