Professor Stein-Erik Lauritzen advarer nå mot nedsliting av norske grotter. Han frykter at verdifull informasjon går tapt dersom ikke utvalgte grotter fredes for alminnelig ferdsel.
- Kalksteinshulene er arkiv for tidligere tiders fauna- og klimahistorie og som kunnskapskilder kan de sammenlignes med vikingeskip og dinosaurknokler. Men i motsetning til andre unike og sårbare objekter av nasjonal verdi, har ikke grottene noen beskyttelse i lovverket.
Den velkjente “grottemannen” ved Institutt for geovitenskap er nå redd for at geoturisme-bølgen vil ødelegge de unike arkivene.
Som spavending i gravhauger
Geoturismen baserer seg på opplevelsen av geologi og geokultur, og mange håper at dette vil føre til økt verdiskaping og sysselsetting innen reiselivsnæringen, spesielt i nord. Lauritzen understreker at det selvsagt er flott å spre kunnskap om geologi, men at det er uhørt at det i dag nærmest er turistnæringen som bestemmer hva som er verneverdig eller ikke.
- Turisme i en ubeskyttet grotte er likeverdig med å tilby spavending av gravhauger som spenningsaktivitet, eller å ha omvisning i rovfuglreir i den tro at ingen vil tråkke på eggene eller komme tilbake etter stengetid og stjele dem.
Lauritzen forklarer at fotspor er en katastrofe i disse grottene fordi overflatene fungerer som et slags lydbånd med uforstyrrede opptak av miljøforandringer. Biofilm, radondøtre og luftbårne partikler har her kunnet avsettes uten at de erosjonsprosesser som rår på landoverflaten har kunnet fjerne dem.
- En forutsetning for at grottene skal fungere som en kilde til kunnskap er altså at de er urørt, sier han.
750.000 år gamle
I dryppsteinene finner man tydeligere åringer, omtrent som i trær, og tykkelsen på dem viser hvordan kalksteinen har vokst år for år. Dette avhenger av hvor mye det har regnet (dryppehastigheten) og kalkmengden i vannet. Kalkoppløsningen varierer med temperaturen og ulike prosesser i jorden. Dryppvannet gir også indikasjoner på klimaforhold. Fordelingen av tunge og lette oksygenatomer i nedbøren er delvis styrt av temperaturen der det regner, og dette forholdet kan man lese av i dryppsteinene.
Funn av faunakomponenter i hulene forteller også noe om klimaendringer.
– Vi har få gode klimaarkiver på land. Foruten innsjøer og treringer er dryppstein det aller viktigste. Disse kan bli utrolig gamle. I Nord-Norge har man funnet noen som er 750.000 år, noe som betyr at de har blitt dannet for over seks istider siden, sier grotteforskeren, som startet arbeidet sitt for for 35 år siden.
Han mener allerede at mye verdifull informasjon har gått tapt og det er i de flotteste og mest verdifulle grottene slitasjen er størst.
- I 1987-1992 leverte jeg en rekke rapporter til Direktoratet for Naturforvaltning om grottene i Norge, deres tilstand og hva som måtte gjøres for å bevare dem, men få eller ingen tiltak er satt i verk. I dag er dette arbeidet i stor grad utdatert og evalueringen må gjøres på nytt. De nasjonale naturvernmyndighetene må ta tak i dette nå! oppfordrer Lauritzen.