Arbeidsforskningsinstituttet (AFI) la i går frem en rapport om tidsbruken blant vitenskapelig ansatte i universitets- og høyskolesektoren. Rapporten ble overlevert oppdragsgiveren, altså Kunnskapsdepartementet.
I rapporten kommer det frem at forskere i 2010 jobbet i gjennomsnitt 47,6 timer i uken. Det er omtrent samme arbeidstid som i 2000.
– Hovedinntrykket er at norske forskere er arbeidsomme og ambisiøse. De jobber mye – kanskje litt for mye, sier statsråd for forskning og høyere utdanning, Tora Aasland (SV), til På Høyden.
Kanskje litt for mye, ja. I gjennomsnitt nesten åtte timer mer enn det arbeidsmiljøloven tillater. Men det kommer vi tilbake til.
Avkrefter myter
– Rapporten avkrefter noen myter. Det har blitt hevdet at forskernes situasjon blir stadig verre. Rapporten viser at tidsbruken er oppsiktsvekkende stabil. Det er veldig liten forskjell, både hvis du sammenligner med status for ti år siden og med andre land. Det blir ikke mindre tid til forskning, sier Aasland.
Rapporten viser at de vitenskapelig ansatte i 2010 brukte 28 prosent av tiden sin til forskning og egenutvikling. I 2000 var tilsvarende andel 29 prosent.
– Det har også vært en myte om at kvalitetsreformen ville sluke de ansattes tid til undervisning. Det har vært en bitteliten oppgang, men den er så beskjeden at det ikke går ut over forskningen. Vi har ønsket at det skal brukes mer tid på studentene. Da er det tilfredsstillende at det ikke har gått ut over forskningen, sier Aasland.
Andelen av tiden de vitenskapelig ansatte bruker på undervisning ved egen institusjon har økt fra 30 prosent i 2000 til 32 prosent i 2010.
Mindre administrasjon
Den største endringen undersøkelsen avslører er tiden brukt på administrasjon. Andelen har sunket fra 17 prosent av tiden i 2000 til 12 prosent i 2010.
Statsråden omtaler dette som «byråkratiparadokset» – vi ser at den administrative tidsbruken har sunket, men de ansatte føler selv at den har økt.
– Vi har kommet ganske langt i å minske den faktiske bruken. Nå må vi rette innsatsen mot det man opplever som de mest irriterende tidstyvene, sier Aasland.
Unødvendige rapporteringer og dobbeltarbeid er to av eksemplene hun nevner.
– Vi i departementet kan gi signalene, men det er også viktig at lærestedene selv må forenkle. Hvis de har gamle og byråkratiske regler må de modernisere og gjøre reglene mer smidige. Ledere må se kritisk på møtebruk og bruken av korte tidsfrister. Den enkelte forsker må også se på egen organisering av arbeidsdagen, sier Aasland.
Fire timer betalt forskning
Og det fører oss tilbake til tidsbruken. Ifølge rapporten ligger arbeidstiden til gjennomsnittsforskeren ti timer over avtalt arbeidstid for statsansatte. Det er nesten åtte timer over den lovlige grensen nedfelt i arbeidsmiljøloven.
I går rykket Forskerforbundet ut med en pressemelding hvor de skrev at forskere jobber mye mer enn arbeidsmiljøloven tillater. Samtidig får forskerne ifølge forbundets beregninger betalt for bare fire av timene som faktisk brukes til forskning.
– Vitenskapelig ansatte buker i gjennomsnitt 10,7 prosent av tiden sin innenfor normalarbeidsdagen til forskning. Dette er en uholdbar situasjon for våre medlemmer, sier Bjarne Hodne, leder i Forskerforbundet, i pressemeldingen.
Slik situasjonen er i dag mener Forskerforbundet at de vitenskapelig ansatte tvinges til å jobbe på fritiden for å få gjort jobben de er ansatt til å gjøre.
– Vi krever at arbeidsgiverne og myndighetene iverksetter tiltak slik at forskningsplikten lar seg utføre innenfor normalarbeidsdagen, sier Hodne.
Vil ikke begrense ambisjonene
Men ser statsråden det som et problem at forskerne jobber mye mer enn loven tillater?
– Jeg vil ikke se det som et problem at forskere har ambisjoner og er arbeidsomme. De bruker mye tid på forskning. Jeg tror det er veldig vanskelig å gjøre noe med det. Ambisjonsdrevet arbeid tror jeg finnes i alle kunnskapsbedrifter, ikke bare i universitets- og høyskolesektoren. Her er det et spørsmål om å få forutsigbarhet og bevissthet om viktige forhold om arbeidssituasjonen, sier Aasland.
– Er det greit at forskere jobber mer enn de har lov til?
– Arbeid må foregå innen lovens bestemmelser. Men skal vi forhindre de som vil være ambisiøse fra å jobbe? Jeg tror det er dumt å legge bånd på de ambisiøse, men det er viktig med gode og forutsigbare avtaler.
For å få til det mener hun det må være god dialog mellom ledelse, organisasjoner og den enkelte forsker.
Institusjonenes ansvar
– Vi må satse på at de som har arbeidsgiveransvaret ved den enkelte institusjon klarer å få til gode avtaler. Jeg tror ikke de som vil jobbe mer kan stoppes. Da er det viktig å få gode avtaler for å finne en god balanse mellom tid til forskning og tid til andre oppgaver, sier ministeren.
– Er det da arbeidsmiljøloven som må endres når den brytes i et slikt omfang?
– Å endre lover er en lang prosess. Institusjonene må være bevisst de lover og regler som gjelder og ha gode dialoger med de ansatte. Staten har ansvar for lovverket, og institusjonene har ansvar for at lovverket følges og følges opp, sier Aasland før hun må haste videre til neste avtale.
