Virus fra villfisk til oppdrettslaks

En har tidligere trodd at viruset var i sjøvann og at det kun i enkelte tilfeller smittet over på oppdrettslaks. Stadig nye utbrudd av ILA i Norge og andre land, hvor disse utbrudd ikke kan settes i forbindelse med tidligere utbrudd av sykdommen, viser imidlertid at smitte fra villfisk i ferskvann til oppdrettsfisk forekommer langt hyppigere enn tidligere antatt.

I 2001 og 2002 ble ørret fra elver i ytre deler av Nordfjord og Sognefjorden undersøkt for å se om disse kunne være smittet med ILA virus. Elvene ligger i områder hvor lakseoppdrett ofte har vært rammet av ILA. Undersøkelsen viste at mellom 30 og 100 prosent av de undersøkte fisk i elvene var smittet med ILA virus.

– Dette var en uventet høy andel av positive fisk. Tidligere studier har vist at en høy prosentandel av eksperimentelt smittet ørret ender opp som bærere av ILA virus og på denne bakgrunn var det derfor rimelig å anta at ørreten var blitt smittet med ILA virus fra lakseoppdrett. Det kom derfor som en overraskelse at ILA viruset fra villfisken ikke fremkalte sykdom hos laks når viruset ble benyttet i smitteforsøk. Virusene
fra villfisk var ikke sykdomsfremkallende og dermed av en annen type enn de som gir sykdom i lakseoppdrett, forteller professor Are Nylund ved Institutt for fiskeri- og marinbiologi som har ledet undersøkelsen.

En mutasjon gjør viruset sykdomsfremkallende

Samtidig med undersøkelsen av villfisk ble det tatt prøver fra flere lakseanlegg som ikke hadde ILA, men hvor likevel en høy andel (opp til 60 prosent) av fisken var bærere av ILA virus. En nærmere undersøkelse av virus fra disse anleggene viste at heller ikke disse virusene var sykdomsfremkallende. I enkelte anlegg er altså en høy andel av laksen smittet med ikke-patogene, «vill-type», ILA virus.

– Opphavet til denne smitten må være villfisk og mest sannsynlig ørret. Det kan synes som om tilstedeværelse av ILA virus hos villfisk lett smitter over til oppdrettsfisk, mens vi ikke har noen indikasjoner på smitte motsatt vei, forteller Nylund.

Det som sannsynligvis skjer når oppdrettsfisk blir smittet med ikke–patogene villfisk isolater av ILA viruset, er at viruset muterer og blir patogent. Mutasjonen som endrer ILA viruset fra ikke-patogent til patogent (sykdomsfremkallende), synes å være knyttet til et gen som koder for et overflateprotein på ILA viruset.

– Dette overflate-proteinet, hemagglutinin, er ansvarlig for at viruset fester seg til og tas inn i celler i verten. Når viruset er kommet inn i cellene overtar det styringen av cellemekanismene og cellen begynner å produsere nye virus, som igjen kan spres til nye celler og eventuelt til nye verter. Alle sykdommsfremkallende ILA virus, som er isolert fra syk laks i oppdrett, har mutasjoner av dette genet i forhold til tilsvarende gen som er sekvensert fra villfisk, sier Nylund og understreker at sannsynligheten for at mutasjonen skal kunne skje selvfølgelig er avhengig av antall fisk som er smittet.

– Jo flere smittede fisk jo større sannsynlighet for mutasjon. Når de ikke-patogene ILA virus kommer inn i oppdrettsanlegg med et høyt antall laks er det derfor en rimelig høy sjanse for mutasjoner og dermed skifte til sykdomsfremkallende utgaver av viruset. Når viruset er blitt patogent øker produksjon av virus og sjansen for spredning til nye individer og andre oppdrettsanlegg vil øke, forteller Nylund.

Risiko for spredning øker ved tilstedeværelse av lakselus, rømming av smittet oppdrettslaks og brønnbåt transport av smittet fisk.