Sjømat er en vanlig kilde til en rekke miljøgifter. For dem som spiser normale mengder fisk og skalldyr og styrer unna de kjente ”slemmingene”, som stor gjedde, stor innlandsørret eller mye torskelever, måsegg og brunkjøtt av krabbe, vil inntaket av miljøgifter være akseptable. Og sannsynligvis vil heller røyk, drikk eller andre farer i hjemmet ta knekken på deg før disse miljøgiftene får gjort noen skade.
Men det finnes likevel gode grunner til å lære mer om mulige virkninger. Vi tenker på de mest sårbare av oss. Under utviklingen er hjernen ekstra sårbar for skadelige stoffer, fordi det er da grunnlaget for hjernens funksjoner legges, nerveceller vokser og knytter kontakter seg imellom. Ulykker med forgiftning av matkilden til mennesker går ofte hardest utover de ufødte barna, mens de gravide kvinnene er symptomfrie.
Utenom ulykker og akutte forgiftninger har vi også mer hverdagslige tilfeller. Enkelte mennesker har i utgangspunktet fått utdelt litt dårligere kort i livet enn andre. For dem vil summen av alt negativt kunne være tungen på vektskålen for hvilken side av normalen de havner på.
Vi vet at mor skiller seg med en stor del av sine oppsamlede miljøgifter gjennom livet gjennom morsmelken. Utvilsomt er det også masse gode immunoglobuliner, sunt fett, og en stor porsjon omsorg, nærhet og kjærlighet med i pakken. (Omsorg, nærhet og kjærlighet kan like gjerne overføres via flaskemelk i en varm armkrok, men det er en helt annen debatt.) Å gi våre barn optimale vilkår de første årene opptar oss lidenskapelig, naturlig nok.
Om normale eller litt høye nivåer av miljøgifter i maten er skadelig for hjernens utvikling er derfor et forståelig spørsmål. Man gambler ikke med sine barn.
Vi har forsket. Riktignok på mus, som er svært ulik mennesker. Men også mus er pattedyr, har nerveceller lik våre, og ikke minst; mus lar seg forske på i kontrollerte former. .
Miljøgiften PCB153 er hovedtypen PCB i mat. Denne ble gitt til drektige og ammende mus, i både lakseholdig musefôr og vanlig musefôr. Dosene PCB153 var langt høyere enn det mennesker vil få i seg, selv gjennom å spise den skitneste fisk fra innerst i Sørfjorden ved industribyen Odda.
Musene ble testet på alle tenkelige og praktisk mulige måter for å finne hva som var normalt, og hvilke mulige endringer som kunne skyldes PCB-inntak. Effektene var langt fra slående: Verken ufrivillige reflekser eller annen mental utvikling syntes å være påvirket. PCB153 forstyrret riktignok den fysiske utviklingen litt, slik at tennene kom ut på ulike tidspunkt og øynene åpnet seg tidligere i unger som hadde fått mye PCB153. (Interessant nok, særlig i lys av at dette med tenner også er sett ved forgiftning i mennesker.)
Vi bekreftet også at metodene var gode nok til å fange opp en svak, men helt forventet biologisk sammenheng- den som alle som har hatt hund, katt eller kaniner kjenner til: Jo flere unger i kullet, jo mindre, tynnere og svakere er de, og jo senere utvikler de seg. Ganske kompleks statistikk fant nemlig igjen og igjen at den viktigste faktoren for musenes fysiske og motoriske utvikling var antallet søsken og hvem som var moren. Oversatt: hvor mye mat, omsorg og stell hver enkelt fikk fra sin mor. Det avgjørende var ikke miljøgiftene eller ”sunn fisk versus junkfood”. Biologiske forhold som stell og mengden morsmelk dominerte totalt bildet, og utjevnet skillet mellom høydose PCB og kontrollgruppen.
Det er betryggende å vite at hvis effektene av PCB153 hadde vært like sterke eller sterkere enn effektene av sosiale forhold, ville vi fanget det opp med de metodene vi brukte.
Man skal ikke ekstrapolere disse resultatene for entydig til mennesker, som får i seg en helt annen blanding av miljøgifter. Det er farlig å si at oppvekstmiljøet alltid har skylden, eller at miljøgifter er sunt. Vi har sett nok eksempler på at mennesker kan ta skade av relativt lave doser gift over lang tid. I dette tilfellet tyder det heller på at oppvekstmiljøet (hos mus) kan ha en sterkt modererende effekt på utviklingen- i begge retninger. Oppvekstmiljøet, eller sosioøkonomisk status på fagspråket, er også kjent for å påvirke barns utvikling, og korrigeres for ved statistikkanalysene i undersøkelser på mennesker.
Skal man trekke en enkel konklusjon fra musestudiet som også kan brukes på mennesker blir det kanskje noe à la reklamen for ferdigmat: Noen ganger er tid til et smil, en klem og en prat viktigere enn kokte poteter til middag.
