I krigen som pågår i Kongo i dag, blir kvinner brukt som et middel i kampen om naturressurser. Hutuer, tutsier og kongolesiske rebeller kidnapper, voldtar og torturerer kvinner bevisst for demoralisere og ydmyke motstanderens gruppe.
– I en viss grad er det borgerkrigen i Rwanda som videreføres i Kongo. Den seksuelle volden i Kongo har mange likhetstrekk med overgrepene som var utført mellom hutuer og tutsier i 1994, sier postdoktor Gaudencia Mutema ved Senter for kvinne- og kjønnsforskning, UiB.
Hun har studert samspillet mellom kjønn og etnisitet i et historisk perspektiv for å forstå hvorfor vold var begått i bestemte former mot både tutsikvinner, menn og deres støttespillere i Rwanda.
Voldtekt som folkemord
I kampen for Rwanda ble minst 250. 000 kvinner voldtatt under blodbadet i 1994. Voldtektene var del av en militærstrategi hvor hutumilitsen inkluderte seksuelle overgrep som del av krigføringen.
– Voldtektene må ses i lys av en bevisst ydmykelsesprosess rettet direkte mot fiendens etnisitet. Hutuenes voldtekter mot tutsikvinner er ansett som systematisk ved at det var begått mot alle tutsikvinner, med den hensikt å ødelegge tutsiene som en folkegruppe, sier Mutema.
Voldtekt, tortur og seksuelt slaveri var ment for å ødelegge den fundamentale sosiale strukturen til den andre gruppen, i følge Mutema. Volden har fått langvarige virkninger. I dag sitter kvinner i flyktningleirer med barn fra overgrep, noen av dem har fått hiv og aids. Mange er forlatt av mennene sine og ansett som verdiløse etter overgrepene.
– Barn som ble født av tutsikvinner som følge av voldtekter var ment å være symboler for hutumennenes seier over tutsiene. Det ble regnet som et ydmykende tegn på at tutsimennene hadde mislykkes i å beskytte sine kvinner, og et symbol på at hutumenn hadde høyere potens enn tutsimenn, forteller Mutema.
Bevisst taktikk på Balkan
Lignende overgrep ble utført på Balkan på 1990-tallet. I Bosnia var det en utarbeidet en bevisst politikk fra serbisk side om å bruke voldtekter som en bevisst taktikk for etnisk rensning mellom 1992 og 1995. Det finnes skriftlige krigsplaner fra slutten av 1980-taller som dokumenterer dette, i følge professor Arne Johan Vetlesen fra Universitetet i Oslo.
– Voldtektene på Balkan var ikke spontane eller tilfeldige, eller uttrykk for en primitiv maskulinitet. Serberne anså massevoldtekter som et egnet virkemiddel for etnisk renskning, sier Vetlesen.
De plukket bevisst ut kvinner, barn og unge ut fra deres bosnisk-muslimske bakgrunn. Overgriperne oppsøkte ofte ofrene på deres hjemsteder, for å traumatisere dem mest mulig. Familiene var ofte tvunget til å se på eller tvunget til å delta i voldtektene, i følge Vetlesen.
– Psykologien som ligger bak disse overgrepene er at ofrene som tilhører en bestemt etnisk gruppe aldri ønsker å vende tilbake til åstedet hvor overgrepene fant sted. På denne måten kan overgriperne få kontroll over området, forteller Vetlesen.
For serberne var det viktig at svangerskapene etter voldtekter ble fullbyrdet av to grunner. For det første ville barna være levende påminnelser om overgriperens overmakt i lang tid etterpå. For det andre følger barnets etnisitet barnefaren i denne kulturen og vil sikre serbisk avkom.
På mange måter lyktes serberne med taktikken. Det er stor skam knyttet til det å bli voldtatt, og det er ofte ikke mulig å vende tilbake til hjemstedet etter krigen. Særlig vanskelig er det når hele landsbyen har blitt vitne til overgrepene, i følge Vetlesen.
Overgrepene hefter ved ofrene i lang tid etterpå og mange har aldri innrømmet at de har blitt voldtatt. Kvinner lyver ofte om hvem barnefaren er til nærmeste familie, for å unngå skammen.
– Ektemannen til kvinner som har blitt voldtatt tror ofte at barnet er hans, forteller Vetlesen.
Må se konflikten fra begge sider
Befolkingen i Rwanda og rwandiske flyktninger i naboland sliter enda med å reparere sosiale relasjoner i familier og samfunnet rundt seg. De lever i en stadig frykt for en ny borgerkrig. Etniske fordommer nedarves til nye generasjoner.
Mutema mener det er viktig å anerkjenne at begge sider er skyldige, og det er viktig at overgripere fra begge grupper blir dømt. Folk vil ha rettferdighet på begge sider.
– Rettferdighet krever fakta og opptelling på begge sider. Ingen Tutsi har blitt siktet enda. Hutuene har hele tiden fått skylden. Men for å stoppe overgrepene og få et håp om fred er en nødt til å synliggjøre og straffe overgripere fra begge sider av konflikten, sier Mutema.
For å få slutt på hats- voldsspiralene er det viktig også viktig å se konflikten i et historisk perspektiv, i følge Mutema.
– For fredelig sameksistens i Rwanda kan man ikke ignorere effektene av tidligere sosial urettferdighet og voldelige handlinger utført av begge sider til ulike tider i historien, sier Mutema.
Etter at tutsiene fikk slått tilbake hutuopprører i Rwanda er det fremdeles tutsiene som sitter i topposisjoner, selv om hutuene utgjør 86 prosent av befolkningen. I dag foregår det en lignende diskriminering som i kolonitiden, da hutuer ble rangert under tutsier av belgierne. Hutuene frykter for sin situasjon både i Rwanda og blant flyktninger i nabolandene.
– Hutuer som har flyktet til nabolandene er redde for å si noe som kan tolkes som kritikk mot regimet i Rwanda. De frykter for at de vil bli tvunget tilbake til Rwanda og kastet i fengsel, eller at deres slektninger vil bli skadet, forteller Mutema.
