I disse Korona-dagene, rapporterer Den norske Forfatterforening at nettbokhandlere har notert seg en kraftig oppgang, mens bokhandlerforeningen registrerte en halvering av boksalget!

Frykt for fysisk kontakt, karantener og hjemmetilværelse kan tenkes å være hovedårsakene bak dette triste fenomenet. En annen årsak kan være at man finner frem bøker som har ventet på bokhyllene hjemme, noen ganger i årevis, for deres tur å bli lest. Vi har mer tid til slike aktiviteter denne våren, og det er bare bra at ikke alt handler om de siste Netflix-seriene...

Det er det som har skjedd hjemme hos meg de siste ukene. Vi tok frem de to digre volumene til ett av Alexander Dumas den eldres sine mesterverk, «Greven av Monte-Christo». De hadde blitt kjøpt på selve Château d’If, festningsøyen utenfor Marseille, hvor hovedpersonen var fengslet i den spennende fortellingen i Dumas sin roman. De to volumene er stemplet med symbolet til den lokale bokhandleren, og det gir bøkene en spesiell betydning i vår private boksamling.

Men i Manuskript- og Librarsamlingen finnes det selvfølgelig utgaver av Dumas-klassikeren som er mye mer praktfulle og viktigere for bokhistorien. For eksempel, de tre oktavformat bindene, som er registrert under Librar 99, en meget sjelden utgave fra 1847 trykket i Bruxelles av C.-G. Vogler Librairie.

Vi har ikke noe annet produkt av denne «librairie» i samlingen vår, men den tyske bokhandleren Carl Vogler er kjent fordi han samme år publiserte (samtidig som A. Frank publiserte det i Paris), Karl Marxs "Misère de la philosophie: réponse à l Philosophie de la misère de M. Proudhon" – Pierre Joseph Proudhon hadde skrevet i 1846 "De økonomiske meningsløsheter satt i system eller elendighetens filosofi".

Mellom 1843 og 1845 var Marx eksilert i Paris, hvor han ble kjent med den store teoretikeren for anarkismen, Proudhon, som Marx da så som en mulig kamerat i det sosialistiske felleskapet. Etter 1845 ble Marx sendt videre til Brussel, hvor han leste Proudhons verk, og mistet troen på mannen og ideologien hans. Som reaksjon publiserte han «réponse» hos Carl Vogler.

Vogler hadde blitt foreslått til Marx av den prøyssiske offiser og marxistiske revolusjonær Joseph Weydemeyer i april 1846, som en god samarbeidspartner for å trykke pamfletter, hefter og bøker som støttet og formidlet de sosialistiske formålene.

Mens Friedrich Engels vurderte også å publisere hos Vogler – etter anbefaling av Marx – ble den tyske bokhandleren arrestert i Aachen i mai 1847.

Vi vet ikke når i 1847 «Greven av Monte Christo» ble publisert av Vogel, men valget viser at verket til Dumas ikke var uinteressant blant de som drev med formidling av sosialistisk politikk på 1840-tallet.

Verket iscenesettes egentlig i atmosfæren av kampene mellom bonapartistene og monarkistene som preget epoken etter den franske revolusjonen. Klasseforskjeller stigmatiserer oppførsler, livsvalg og de moralske kvalitetene ved romanens karakterer.

Alexander Dumas opplevde sin epokes dramaer ikke bare som et kritisk litterært øyenvitne, men også som arv fra faren hans, Thomas-Alexandre Dumas.

Faren kjempet for den revolusjonære hæren og døde som general i 1806, mens Alexandre var kun fire år gammel og familien var slått konkurs. Men enda tyngre veide historien om opphavet til faren: Thomas-Alexandre var «uekte barn» av marki Antoine-Alexandre Davy de la Pailleterie og en svart slave i Haiti, Marie-Céssette Dumas. Dumas den eldre opplevde rasismen gjennom livet sitt og det gjenspeiles i hans produksjon, for eksempel i kortromanen «Georges» publisert i 1843. Flere temaer som gir en (auto)biografisk karakter i denne romanen gjentas i «Greven av Monte Christo».

I 2013 skrev Tom Reiss biografien til Thomas-Alexandre, og som han vant Pulitzerprisen for, blant annet, den inspirerte måten han brukte «Greven av Monte Christo» og andre romaner til Alexander Dumas som kilder for å rekonstruere livet til denne glemte helten i den franske revolusjonen.

Men Alexander Dumas var ikke en revolusjonær. Han var en meget populær litterær figur; en av de mest produktive forfattere noensinne. Dumas skrev mer enn 100.000 sider av litteratur! Hvis han revolusjonerte noe, var det den fulle utnyttelsen av roman-føljetong. Hans føljetonger ble så etterspurt at han «organiserte en hel romanfabrikk med tallrike medarbeidere» (sitat fra av snl.nos artikkel om Alexander Dumas). Det kan også skjelnes i «Greven av Monte Christo» hvor, for eksempel, fortellerens perspektiv endres utallige ganger.

Likevel tilbyr romanene utrolig spennende lesning, og da «Greven av Monte Christo» ble publisert for første gang som føljetong i avisen Le journal des débats mellom 28 august 1844 og 15 januar 1846 må leserne ha blitt fascinert av de begivenhetsrike dramaene, de melodramatiske kampene mellom edle personer og hensynsløse skurker, og Dumas sin fortelling som ikke sparte på noe for å holde interesse i høy spenning.

De ordrike tekstene til Dumas er hovedårsaken til at de fleste utgivelsene på andre språk er forkortelser av den originale versjonen, bearbeidete tekster for det gitte forlagets klientell.

Den første komplette oversettelsen på norsk kom ut i 1920. Per i dag er den bare tilgjengelig ved Nasjonalbiblioteket (NB). Det er NB som også har kopier av den første utgivelsen av romanen i en forkortet versjon, i avisen Folkebladet publisert av Kristianiabokhandleren Albert Cammermeyer.

Denne utgivelsen av Greven av Monte Christo var en føljetong som ble trykt i løpet av den første årgangen (fra 1. januar 1881 til 1. januar 1882) av Folkebladet. Teksten var en bearbeidelse for avisen og formatet var et slags salgstriks: i hvert nummer fikk leserne kun halvparten av et 8-siders hefte som bare kunne bli lest når neste ukes «Folkebladet» hadde blitt kjøpt! Disse små sidene burde klippes ut og eventuelt samles i et bind. Folkebladets «Greven av Monte Christo» skulle ha totalt 256 slike sider.

Spesialsamlingene ved Universitetsbiblioteket i Bergen (UBB) har ikke Folkebladets årganger før 1887, og jeg måtte ta kontakt med NB for å få innsikt i denne første utgivelsen. Selv om NB også holder stengt i disse Korona-dagene var publikumstjenestens ansatte utrolig hjelpsomme, slik at jeg kunne presentere disse opplysningene og bildene i dag.

Forskningen i denne situasjonen vi opplever er avhengig av gode digitale tilbud fra bibliotekene våre. Men man trenger også de fysiske gjenstandene, og derfor begynte denne uken UBB å gjenåpne samlingene sine til studenter og ansatte.

Robuste tiltak fra HMS-avdelingen støttet av råd fra spesialsamlingenes konservatorer har vunnet over tvil om kontakten mellom bibliotekarer og kunder, eller om hvor smittsomt papir kan være for leserne.

Samtidig viser det store – men kontrollerte – oppmøtet ved UBBs skranker, universitetets behov for tilgang til de fysiske bøkene og tidsskriftene, og rollen som de trykte utgavene fremdeles spiller for både undervisning og forskning.