Forsvar doktorgradens plass i Akademia – åpent tilsvar til rektor/direktør

Undertegnede viser til vår skriftlige hevendelse (Forsvar doktorgradens plass i Akademia) til UiB-styret v/rektor. Henvendelsen var undertegnet av 10 personer, alle med lang praksis fra Akademia som professor og/eller dekan. Vi viser og til svar fra rektor/direktør. Både henvendelsen (av 08.02.19) og svaret (av 04.06.19) er gjengitt i På Høyden (13.06.19)

Les også:

Emerituser ba om at styret drøftet opprykksregler – fikk nei

Først tok det månedsvis før de pensjonerte forskerne fikk svar. Når svaret kom, synes de ikke de fikk svar på det de spurte om.

Vi vil takke for svaret, men noterer oss at rektor/direktør ikke har overholdt Forvaltningslovens svarfrist, jfr. § 11- selv om at vi to ganger (25/3 og 26/4) har etterlyst et svar. Vi noterer også at vår skriftlige henvendelse- som ble sendt både elektronisk og med internpost- ikke er blitt journalført, og da fordi brevet, i flg. direktøren, kom inn «på en avvikende måte».

Ikke svar på spørsmålet

Når det gjelder selve svaret, har vi også vanskelig for å se at dette er svar på den problemstillingen som vi reiste i vår henvendelse av 08.02.19 Hovedpoenget i denne henvendelsen var at en doktoravhandling som er godkjent, skal telle som fullverdig meritt i en opprykks-sammenheng.

Dette synet bestrides av den aktuelle opprykks-komiteen, jfr. «det (er) stor forskjell mellom å godkjenne en innlevert doktorgradsavhandling som god/tilfredsstillende og verdig til forsvar, og det å tilskrive en slik avhandling særskilte vitenskapelige meritter» (jfr. bilag 5 i vårt brev av 08.02.19).

Det er vanskelig å tenke seg en sterkere formulert degradering av avlagte/godkjente doktorgrader som ledd i en eventuell opprykks-prosess.

Rektor/direktør berører ikke denne problemstillingen, men gir i stedet en redegjørelse for endringene i opprykks-grunnlaget, fra 1993 til dagens ordninger (fra 2013). Men etter vårt syn er det ingen tvil om at en aktuell kandidat må bedømmes etter de retningslinjene som er gjeldende på det tidspunkt kandidaten søker om opprykk. Og i 2012 sa retningslinjene, for HF-fag, at kandidaten må kunne dokumentere «arbeider svarende til to doktorgrader».

Dersom opprykks- komiteens syn (og praksis) skulle danne grunnlaget for opprykks-vurderinger, ville et slikt formulert krav til kandidaten (her: «arbeider svarende til to doktorgrader») være helt uten verdi- for en opprykks-komite vil da få rett til å frakjenne en(hver) godkjent doktorgrad som «særskilt vitenskapelig meritt».

Habilitet

I vårt brev av 08.02.19 kalte vi det «besynderlig» at en person som var medlem både av doktorgradskomiteen (i 2002) og av opprykks-komiteen (i 2012) signerte en positiv uttalelse om doktorgraden i den første komiteen, og deretter en (svært) negativ uttalelse om det samme arbeidet i den andre komiteen. Denne «besynderligheten» forsvinner ikke ved rektor/direktør sin anførsel: «Den omstendighet at en som har deltatt i flere sakkyndige bedømmelser av samme person ved forskjellige kompetansevurderinger, tilsier isolert sett ikke at det foreligger inhabilitet». Det dreier seg ikke om ulike vurderinger av en og samme person (ved ulike anledninger), men om ulike vurderinger – fra positiv til (svært) negativ- av ett og samme arbeid (doktorgradsavhandlingen).

Rektor/direktør avslutter med å si at «loven forutsetter at den faglige bedømmelsen skjer i sakkyndige komiteer. Dermed er det også svært begrenset adgang til å overprøve kompetansevurderingen». Alle underskriverne av vår henvendelse av 08.02.19 er (selvsagt) helt enige at kompetansevurderinger skal skje i sakkyndige komiteer. Men forutsetningen for at dette skal kunne skje på en forsvarlig måte, er at den oppnevnte komiteen makter å følge de retningslinjene som gjelder for kompetansetildeling. Og her mener vi altså at den aktuelle opprykks-komiteen har gjort en grov feil.

Uheldig for anseelse

Hvis den praksis som den aktuelle opprykks-komiteen oppviser blir akseptert, vil det være svært uheldig over for dem som nå arbeider med – eller som planlegger å ta – en doktorgrad. Det vil også være uheldig over for doktorgradens anseelse i en breiere offentlighet. Vi vil derfor igjen - på det sterkeste - anmode Universitetsstyret om å la denne saken bli gjenstand for grundig diskusjon!