Hva vi snakker om når vi snakker om feltbøker

Naturvitenskapelige feltbøker er en hybrid genre, uten faste krav til struktur eller innhold, men som regel med faste innslag med dokumentasjon av observasjoner, målinger og data, ofte illustrert med tegninger og skisser. I tillegg inneholder ofte feltbøker personlige kommentarer, tanker, innfall og utbrudd som krydrer feltbøkene og gjør dem mer lesbare og fascinerende. Feltbøkene gjenspeiler metodene og prosessene i selve feltarbeidet, og de gjenspeiler ikke minst personligheten til forskeren.

Uansett utforming, feltbøker er et viktig verktøy i innsamling og dokumentasjon i feltarbeid på ulike fagfelt, og er uvurderlige primærkilder for vitenskapelige og historiske oppdagelser og data. I mange tilfeller har også feltarbeidet satt svært synlige spor i feltbøkene, spor etter bruk og spor etter livet i felten: blekkflekker og kaffesøl, fingeravtrykk, flatklemte fluer, drodlerier og marginalia, fragmenter av vitenskapelige funn, fuglefjær, blad og blomster. Slike bruksspor er det mange eksempler på i feltbok-samlingene ved Spesialsamlingene, der det foreløpig er innsamlet ca. 450 håndskrevne feltbøker.

Ryddegutt på Bergens Museum

Den geologiske feltbok-samlingen som er bevart ved Spesialsamlingene er både omfangsrik og viktig – ca. 170 håndskrevne feltbøker fra perioden 1870-1970. Blant de tidligste, og de finest illustrerte av samtlige, er 10 feltbøker etter Thomas Christian Thomassen (1849-1897). Thomassen var født i Bergen, ble cand. real. i 1879, og arbeidet allerede i studietiden med geologiske feltstudier og kartlegging for Norges Geologiske Undersøkelse (NGU). Han var bestyrer av Sandefjords middelskole, flyttet i 1880-årene tilbake til Bergen, og ble i 1893 overlærer ved Bergens folkeskole.

Thomassen var 1888-1890 konstituert i Fridtjof Nansens stilling som konservator ved Bergens Museum, mens Nansen vandret over innlandsisen på Grønland. I disse to årene startet Thomassen en storstilt opprydding i museets usorterte og ukatalogiserte samlinger av bergarter, mineraler og fossiler; en opprydding og systematisering som ble utgangspunktet for den mer formelle etableringen av Mineralogisk-geologisk avdeling ved museet i slutten av 1890-årene. Thomassen var også svært aktiv i tidsskriftet Naturen, utgitt av Bergens Museum; han publiserte 16 artikler i perioden 1877-1896.

Geologiske strabaser

Feltbøkene fra 1877 og 1878 ble laget under Thomassens feltarbeid i Hardanger, på oppdrag for NGU. Han reiste vidt og bredt og høyt i Hardanger-landskapet, med fokus på Folgefonnhalvøya, med avstikkere til Ulvik og Granvin og Øystese, og korte pustepauser i Bergen. Hovedinnholdet i feltbøkene er naturlig nok kartlegging av bergartene i Hardanger, og feltarbeidet fra det første året ble publisert i Nyt Magazin for Naturvidenskaberne i 1877, «Geologiske Undersøgelser paa Folgefons Halvø».

Thomassen var tydeligvis særdeles uheldig med været under reisene i Hardanger, og han bruker mye plass i feltbøkene på å skildre strabasene sine, som her fra 30. juni 1877:

«Veiret er mig dog til Hinder. De eneste Variationer paa Touren i dag vare dem mellem Øs og Pøs-Regn. Det er intet til at Arbeide under slige Omstændigheder, at kravle paa alle fire gjennem vaad Smaaskov og over slibrige Klippeskraaninger, altid med den Udsigt at falde du over de bratte Styrtninger paa hvis Rand man kryber».

Strabasene satte også kroppslige spor hos den stakkars geologen, feltarbeidet i fjellene var ingen spøk, han ble «tilsølt og forslaaet»,

«Det høire Knæ var sygt og hvert Skridt kostede Smerte»; og etter en tur til Bondhusbreen 20. juli 1878: Tandpine efter Gaarsdagens Stræv».

Folkelivsskildreren

Thomassen hadde en utpreget hang til å karakterisere personene han møtte, og han folkelivsskildret uten hemninger lokalbefolkning og embetsmenn og turister på tidstypisk manér – fra «tækkelige» koner og «Turistdamer» til stive, affekterte og «Vigtige» prester og kirkesangere. Og særlig en av disse stakkars kirkesangerne fikk gjennomgå. Søndag 1. juli 1877 var han med på gudstjeneste i Jondal kirke, og skildringen over fem sider i feltboka viser at seremonien gjorde inntrykk på Thomassen, han ble både «dypt beveget», fascinert og «forfærdet» - det siste ikke minst av kirkesangeren, som til stadighet «sang solo en Salme, udstyrende Melodien med saa mangen Koloratur, at den for den Sags Skyld gjerne kunde have hørt til en Italiensk Arie».

På grunn av svært dårlig vær («Storm og Regn. Dette behøver jeg snart ikke at anmærke lenger, thi det er Dagens Orden saa») ble han liggende værfast i Samland i Jondal, og brukte ventetiden til å folkelivsskildre befolkningen:

«Paa Samland var der meget trist. Folket er tungt og trægt, superreligiøst (..) Jeg overvar Slutningen af en Husandagt. Han. Ole, var Forsanger og i en ynkelig skrigende og snøvlende Tone skreg han. Dette var nu saa, men under sangen saa han paa skraa hen paa mig gjentagne Gange. Dette sjælende Blik havde noget infamt ræveagtigt ved sig, at det paa mig gjorde et ganske forfærdeligt Indtryk».

Og når i tillegg maten «var den usleste jeg har kjendt» var lidelseshistorien komplett.

«Det Storartede og Skjønne i Naturen»

Men alt var ikke kun lidelse og strabaser. Thomassen hadde et velutviklet blikk for naturen og landskapene i Hardanger, og skildret på tidstypisk vis «forfærdelige Afgrunde» og vakre fosser og utsikter i en og samme setning.

Den største opplevelsen i så måte var turen til Folgefonna 5. august 1877, «noget af det mest Storartede og imponerende jeg har seet, et mægtigt Syn». Like imponert var han selvsagt ikke over reisefølget sitt, som «ikke havde Spor af Øie for det Herlige, som viste sig for os», og som var mest opptatt å finne godt «Smalebeite». Utrolig nok var kirkesangeren fra Jondal med på turen til breen, og han fikk selvsagt gjennomgå av den lett arrogante student Thomassen:

«Han holdt et lidet Foredrag om Rullestensfloder og Isperioden. Jeg stod og godtede mig over al hans ufordøiede Lærdom, alle hans Floskler om Naturens Viderværdigheder men mest over hans Vigtighed».

Den mest unike naturopplevelsen fikk Thomassen under et strabasiøst forsøk på å nå toppen av fjellet Oksen på halvøya mellom Granvinfjorden og Sørfjorden, lørdag 7. juli 1877. Og i skrivende mørke Corona-stund, heldigvis motvirket og opplyst av tusenvis av barns håpefulle regnbuer i vinduene i nedstengte byer, er det helt på sin plass å avslutte med Thomassens vakre regnbue:

«Her fra Høiden saaes et ganske eiendommeligt Naturfænomen. Over Osafjorden var nemlig udspændt 4 over hinanden staaende Regnbuer. De tegnede sig dog ikke som Buer, men som horisontale Linier. Over Vossevangen rullede Tordenen».

Korte avsnitt i denne teksten har vært tidligere publisert i «Felthistorier» av Marianne Paasche og Ola Søndenå; Universitetsmuseets årbok 2018.