Gjennom sin drøyt 40 år lange karriere som fotograf, dokumenterte Knud Knudsen utviklingen og moderniseringen av det norske samfunnet - landskap, småsteder og byer som gradvis ble endret av nye veianlegg og jernbanestrekninger, av ny industri og ny infrastruktur.

Ut i mørkerommet

Knudsen fotograferte ikke bare landskap på avstand, han reiste inn i landskapet, slepte mørkeromsteltet og det blytunge kamerautstyret opp på isbreer og fjell og innunder svimlende fossefall, ut i små båter på fjordene og langs spektakulære nye veier og jernbanestrekninger, og helt inn i mørket i tunnelene.

For det å fotografere «i felten» på midten av 1800-tallet, på ekspedisjoner eller under feltarbeid, var en tungvint prosess. Våtplatenegativet – en glassplate som måtte prepareres med flytende emulsjon (kollodium) før eksponering – ble oppfunnet i 1851, og var den dominerende fotografiske prosessen de neste 30 årene. Etter eksponeringen måtte våtplatenegativet fremkalles umiddelbart, noe som skapte store utfordringer ute i felten. Og selv om en landskapsfotograf som Knud Knudsen utrolig nok reiste landet rundt med tungt fotoutstyr og eget mørkeromstelt til våtplatefremkalling i nesten 20 år, ble våtplateteknikken straks mer komplisert på feltarbeid ute i villmarken eller på et forskningstokt langt til havs. Lettere ble det da ferdig preparerte tørrplatenegativ – glassplater dekket med et tørt lag med lysfølsom sølvgelatin, uten behov for umiddelbar fremkalling – kom på markedet i slutten av 1870-årene.

Den nyskapende fotografen

Ved hjelp av Billedsamlingens 12 800 fotografiene av Knudsen, som ligger i våre digitale samlinger i marcus.uib.no, er det fascinerende å følge prosessene til fotografen, hvordan han prøver ut synsvinkler og leter seg frem til stadig nye utsiktssteder, eksperimenterer og leker seg med blikk og former og vinkler og linjer. Knudsen har en korpus med «klassiske» landskapsbilder, som svært mange etter hvert kjenner, og som i stor grad var laget for det kommersielle turistmarkedet. Som fotografisk pioner var Knudsen som nevnt svært delaktig i å skape selve bildet av Norge, forankre blikk og synsvinkler på landskap, fjorder, fjell, byer, severdigheter. Først gjennom å arbeide fotografisk med sitt eget landskap innerst i Sørfjorden i Hardanger, og deretter hvordan han annekterte Vestlandet og resten av Norge i sitt eget fotografiske språk.

Under breen …

Av de 12 800 bildene som er digitalisert er over 400 av isbreer, og en fjerdedel av disse igjen er nærbilder av istårn og isformasjoner, bresprekker, fotografert helt inn under breen. I disse nærbildene, for det meste fotografert i høydeformat (vertikalt format) ser vi den nyskapende landskapsfotografen på sitt beste. I likhet med mange av bildene fra veianlegg og jernbaner, eksperimenterer han med former, linjer og strukturer, og komponerer halsbrekkende motiver som i noen tilfeller ender opp som nærmest abstrakte bildeflater.

De ørsmå menneskefigurene, presist regissert og plassert i bildeflaten av Knudsen, blir minutiøse og sårbare skapninger under de de ruvende og truende isformasjonene, målestokker for å understreke Knudsens forsøk på å skildre naturens og breenes storhet og tiltrekningskraft.

Og, på samme måte som med veianleggene og tunnelene, var Knudsen helt åpenbart overveldet og besatt av breene og brelandskapet, og det er like åpenbart at han forsøkte å fange nettopp de følelsene og det eventyrlige landskapet gjennom å skape et fotografisk formspråk som var på høyde med storheten i motivet og med sin egen fascinasjon.

… og inn i tunnelene

I Knudsens samtid ble det bygget flere spektakulære veianlegg og jernbanestrekninger, og han brukte mye tid og energi på å dokumentere hvordan veiene og jernbanelinjene sprengte seg over og gjennom landskapet. De viktigste og fleste motivene er fra jernbanen mellom Bergen og Voss (åpnet 1883); og fra veiene ned Stalheimskleiva, til Vøringsfossen i Hardanger, gjennom Bratlandsdalen i Suldal og over Haukelifjell.

Moderniteten sprengte landskapene på Vestlandet i fillebiter, og skapte samtidig en mengde nye motiver for fotografen: veiskjæringer, bruer, hårnålssvinger, overbygg og overheng, tunneler mm. De over 1500 motivene fra slike vei- og jernbaneanlegg er tydelige tegn på at Knudsen var svært fascinert av forandringene. Han forsøkte å fange mange av vei- og jernbanemotivene med samme nyskapende formspråk som i fotografiene fra isbreene – tett på, ofte i høydeformat, med komposisjoner som utforsket dramatiske former og linjer, i noen tilfeller fotografert fra innsidene av tunnelene, med tunnelåpningene som rammer.

Knudsen fikk rundt århundreskiftet paradoksalt nok problemer med synet, og sluttet trolig å fotografere selv. Men det er tydelig å se at det fotografiske formspråket gikk i arv til etterfølgerne i firmaet K. Knudsen & Co. og det senere Atelier KK, slik som vi ser i bildet fra en av tunnelene i veianlegget gjennom det dramatiske Tokagjelet i Kvam, åpnet i 1907.