Professor Svein Larsen har fått påpakning fra institutt-, fakultets- og universitetsledelse for en sleivete bemerkning om tyskere som har vært i Norge før. Saken kan fortone seg som en latterlig bagatell, men den er langt mer alvorlig. Djupedal-komiteens flertall kom til at der skulle være null-toleranse for mobbing og krenkelser i det norske undervisningssystemet. De brydde seg ikke om å definere hvilke former for krenkende atferd det var tale om. Alle som følte seg krenket kunne fremme sak mot ansvarlig myndighet. Tenkningen er symptomatisk for en individualistisk kultur der følelser og offermakt er den eneste autoritære maktutøvelse vi aksepterer.

Djupedal-komiteen ble kraftig kritisert blant annet av vår egen «mobbe-professor» Dan Ulwæus. Han hevdet med rette at det ville føre til grenseløs inflasjon i krenkelses-erfaringer. Ulwæus’ kritikk prellet av som vann på gåsa hos politikere som ensidig er opptatt av å behage og å fremstå som anti-autoritære.

I realiteten er denne politikk en form for sentimental undertrykkelse. Vi inviterer barn og unge inn i offer-roller og identiteter som stakkarslig-gjorte. Når identitetene viser seg dysfunksjonelle og fremmer psykisk uhelse og utenforskap, henviser vi til helsevesenet som skal råde bot på skade vi selv har bidratt til å skape. Vi registrerer økende psykiske helseproblemer blant barn og unge, men later som om vi er uten ansvar. Helsevesen og velferdsstat kan selvsagt ikke løse slike samfunnsproblemer, og er i ferd med å synke i kne.

Avdøde redaktør i Bergens Tidende reflekterte over disse samfunnsproblemene i en kommentar han kalte «De hårsåres diktatur». Det er betimelig at ledelsen ved vårt universitet også tar inn over seg de dilemma som dårlig begrunnede krenkelses-beskyldninger innebærer. I stedet truer de Svein Larsen med å journalføre hans brøde. Det er uverdig et akademi som nettopp skulle vært bygget på kritisk refleksjon.