I disse COVID-19-dagene er universitetsbygg stengt, og med ansatte-kort sperret kan ingen komme inn til UiB lokalene. Vi prøver på denne måten å forhindre spredning av viruset ved å holde avstand fra hverandre og samtidig forsvare arbeidslokalene fra angrep fra den usynlige verdenen av mikroorganismer.

Men forsvaret mot slike angrep har vært del av den daglige virksomheten i bibliotek-, arkiv- og museum-sektoren. De fleste av dere har sikkert hørt om både sopp og skjeggkre som truer samlingene våre.

Spiser papir

Skjeggkre er et insekt i familien Lepismatidae, det vil si en gruppe som er varmesøkende og lyssky. De har lange antenner og tre lange haletråder og er i slekt med fyrkre og sølvkre.

Skjeggkre ble oppdaget i Norge i 2013, men har vært i landet trolig siden 2004. De livnærer seg primært på papirbaserte materiale og har dermed blitt den største frykten for både bibliotek og arkiv. Det er meget utfordrende å bekjempe skjeggkre, og foreløpig kartlegger vi hvor skjeggkre finnes ved bruk av feller og prøver å utrydde gjemmestedene deres ved bruk av gift. Selv om folkehelseinstituttet har funnet en metode med forgiftet åte som har vist seg å være svært effektiv med 90% reduksjonen av gjennomsnittlig fangst, er den optimale løsningen for bibliotekene ikke blitt funnet ennå, kanskje fordi skjeggkre er ikke vårt eneste problem.

Sopp og andre gjør skade

Bibliotekene og magasinene våre er også truet av angrep av ulike typer sopp som også trives i høy luftfuktighet. Det kunne da være en løsning å gjøre klima i magasinene tørrere og både stoppe utvikling av sopp og utrede skadedyrene som skulle forsvinne hvis det blir store forandringer i luftfuktigheten i deres omgivelser. Men slike metoder er ikke lett å innføre i verken bibliotek eller museum, fordi det som samlingene våre trenger først og fremst er stabile klimatiske forhold.

Det som virkelig kunne hjelpe er en oppgradering av lokalene ved tømming fra alle samlingene, soppsanering av infiserte materiale, rensing av alle rommene og oppbygging av egnede hyller for alle slags arkiv-, manuskript- og bok-materiale som vi forvalter; eller rett og slett flytting til nye egnede lokaler. Slike prosjekter krever selvfølgelig enorm innsats og det er dessverre liten vilje til å investere på denne måten både i Norge og i utlandet.

Ved et tilfelle ble dette likevel gjort, nemlig ved renoveringen av Naturhistorisk museum, Universitetsmuseet i Bergen. Og da oppdaget man den usynlige verdenen som gjemmer seg i de mørke hjørnene i privat- og offentlig-hus, disse skadedyrene som alle vil fjerne, som feil kropp på feil sted!

Ble kunstprosjekt

Disse «wrong bodies» ble etter hvert inspirasjon for et spennende kunstprosjekt ved Andrew David Lock som kan sees på UM, og hvor Manuskript- og librarsamlingen også bidro med våre egne pester...

Her er hvordan Lock beskriver sitt prosjekt for oss. Han skriver at han begynte å utforske museets forhold til disse uønskede skapningene, og at han er interessert i hvordan museet har prøvd å bli kvitt problemet, blant annet ved å bruke blåsyre seint på 1970-tallet.

Lock skriver selv:

«The danger from many of the museum’s infestations is perhaps most obviously that they consume matter; damaging the material of specimens and artefacts, even the fabric of the museum itself, but in doing so, they can also consume data, whether this is the DNA contained in animal specimens or the words contained in a document or a book. This latter consequence curiously seems to pre-figure or echo the actions of authors and artists such as Jonathan Safran Foer, who have played with the creative even revelatory potential of gaps in redacted texts.

In Safran Foer’s case, through the creation of his book, The Tree of Codes, a die-cut codex publication, which creates a new text from Bruno Schulz’s, 1934, The Street of Crocodiles, by punching out specific words, leaving holes in the pages where those words once were».

Fra museet til biblioteket

Videre skriver Lock:

«My interest in the gaps within texts eventually led me from the Natural History Museum and its collections, to the University library department of the Special collections (and especially the Manuscripts’ and Rare Books’ collection), in search of documents which bore evidence of different infestations’ capacity to consume, destroy and transform data. Amongst the examples of silverfish damage to posters and other cautionary cases, Pedro Vasquez was able to introduce me to this 19th century psalter and the department were kind enough to allow me to make use of this publication in a recent presentation about my work, to mark the reopening of the Natural History Museum.

For me, the opportunity to work with such objects as the psalter is a valuable one. An embodied engagement with the book’s materiality engenders a richness of experience, which is different to the often attenuated reading of a visual representation and in this case, it reveals precisely how the pages of the psalter have been eaten-through by [larvae of some wood boring insect], creating tunnels within the corpus of the book.

The action of the larvae on the psalter has created gaps in knowledge by redacting passages of text; producing a “corrupted file”, wherein data is missing. It has also simultaneously, created new potentials, new relations between text within the codex (just as Safran Foer’s work does). Above all, just like a whale skeleton or an insect specimen or indeed the natural history museum itself, the psalter remains a site wherein unseen bodies have agency.

Felles løsninger

Etter at teksten til Andy ble plassert sammen med mitt innledende bidrag, følte jeg at det fremdeles var noe som manglet i det overordnede perspektivet på saken. Jeg spurte konservatoren vår, Ekaterina Pasnak, om hennes mening.

Diskusjonen vår pågikk gjennom Teams, og den var preget av følelsen at vi på grunn av COVID-19 er blitt fysisk utestengt fra hovedfokuset med samlingene våre, nemlig hvordan man forvalter de fysiske gjenstandene, gjennom blant annet korrekt magasinering, klimakontroll, papir-, bok- og fotokonservering. Og at når vi kommer tilbake til den «normale» virksomheten bør vi sikkert se på nytt samlingspolitikken vår med hensyn til den fysiske tilstedeværelsen.

Fordi, uansett om vi får «egnede lokaler» for samlingene våre, alltid må fortsette med kartlegging av situasjonen med skadedyr og sopp ved bruk av feller og stikkprøving, samt plassering av åter, gift osv. Men kanskje COVID-19-krisen kan få oss til å se på nytt på en del ting?

Kanskje – tenkte Ekaterina – akkurat som når vi alle sammen prøver å bekjempe korona-pandemien, slik må vi også prøve å finne felles løsninger mot pestene som truer samlingene våre. Dette felleskapet angår ikke bare bibliotekene, men alle de andre som deler arealene med bibliotekene, som de to HF-instituttene som er lokalisert på HF-bygget. Ekaterina – og konservatorene mer generelt – har en veldig konkret løsning, og den heter IPM, dvs. Integrated pest management, eller – på godt norsk – integrering av alle typer virksomhet i en felles strategi mot slike trusler, som i likhet med pandemier ikke forstår «grenser».