Det var med sjokk vi mottok budskapet om at vår kjære venn og kollega, professor Hans Tore Rapp døde lørdag 7. mars 2020, bare 48 år gammel.

Hans Tore kom til Bergen i 2000 som nyutdannet Cand Scient fra NTNU i Trondheim for å bli stipendiat i marinbiologi ved Universitetet i Bergen. Han disputerte i 2004 med en taksonomisk avhandling over dyregruppen kalksvamper i norske og grønlandske farvann.

Direkte etter disputas ble Hans Tore engasjert som Post doc og forsker ved institutt for biologi/Institutt for biovitenskap, hvor han etter hvert ble sentral i utforskning av livet i dyphavet. Fra 2009 var Hans Tore tilknyttet UiB sitt Senter for Geobiologi, (nå KG Jebsen senter for dyphavsforskning), hvor han ledet utforskningen av dyrelivet tilknyttet varme kilder og gassoppkommer i dyphavet. Hans Tore ble professor ved UiB i 2014, korte ti år etter avlagt doktorgrad.

Hans Tore hadde en bred tilnærming til utforskning av livet i havet, og hans omfattende vitenskapelige produksjon spenner vidt innen fagfelt som taksonomi, økologi, biogeografi, populasjonsbiologi, mikrobiologi. Hans spesialitet og største interesse innen forskningen var gjennom hele karrieren fokusert rundt dyregruppen Svamp, men han publiserte ny kunnskap på en rekke ulike organismegrupper. Samtidig var han en jordnær praktiker som på tokt gjerne kunne bøte hull i noten – eller diskutere bakeoppskrifter med stuerten.

Fra 2016 ledet Hans Tore EU-prosjektet SponGES med 18 ulike partnere i Europa, Canada og USA – et prosjekt han virkelig brant for. Her fikk han lede arbeidet som fokuserte på ivaretagelse og bærekraftig utnytting av atlantiske marine økosystem, med et hovedfokus på dyphavs svampebunner. Han oppnådde stor respekt fra kollegaer og samarbeidspartnere rundt om i verden, som en faglig dyktig og arbeidsom forsker med et stort talent for prosjektstyring, men også en samlende og inkluderende leder. Hans Tore gikk inn i oppgavene med hud og hår, og han investerte all sin energi på å legge til rette for kollegaer og studenter.

Det var kanskje dette valget av fokus på andres behov like mye som egen forskning som gjorde Hans Tore til noe ekstra spesielt. I en forskningskultur som ofte belønner enere med spisse albuer var han den som løftet fram kolleger og studenter, og som alltid tok seg tid til å lytte og hjelpe. Han var derfor en særdeles populær veileder, hele 11 PhD-studenter og en stor mengde mastergradsstudenter fikk nyte godt av hans omsorg og støtte i den korte tiden han var ved UiB.

Vi som fikk gleden av å jobbe tett med Hans Tore og bli hans venner vil huske ham som en god og omtenksom person, som tok seg tid til å se menneskene rundt seg. Mange har sittet i godstolen han hadde som besøksstol på kontoret og fått utløp for både frustrasjoner og glede. Hans Tore var en miljøskaper, og miljøet rundt ham blomstret! Marinbiologi og forskningen var bare en av flere store interesser – vi kolleger nøt også godt av hans drivhus hjemme på Askøy, og hans koke- og bakekunst.

Hans Tore sa alltid at «en gang i løpet av graden din vil du trenge en plass å gråte. Da kan du sitte i stolen min her, så skal vi løse det». Det er uforståelig og vondt at han nå så altfor tidlig har gått bort. Våre tanker går til Karin og barna Hanna Louise og Jonas. Vi kan sette oss i besøksstolen hans og gråte, men nå må vi løse problemene uten hans kloke innsikter.

Hans Tore vil bli dypt savnet!

På vegne av venner og kolleger,

Henrik Glenner, Kjersti Sjøtun, Ida Steen, Jon Kongsrud og Anne Helene Tandberg